Sommer og komplekser

Med sommer og sol så flommer alle medier over i artikler om sommerkroppen.

Hvordan kle deg for å fremheve ditt og skjule datt. Hvordan spise sunnest mulig for å få den ultimate sommerkroppen.

Hva er greia med det!?!?

Heldigvis er det kommet en motvekt og mange som normaliserer den normale kroppen. For det er det de fleste av oss har, en normal og flott kropp.

Men komplekser som har hengt med på lasset i mange år sitter godt i.

Det er så lite som skal til, en kommentar som ikke er ment vondt. En bemerkning på et dumt tidspunkt. Så blir vi gjort oppmerksom på noe som egentlig ikke betyr noe men som plutselig blir ganske betydningsfullt allikevel.

Mitt store kompleks er bena mine.

Jeg har åreknuter, arvelig disponert og har operert tre ganger. Må nok gjøre det igjen før eller siden.

Gjør alt “riktig”, ingen røyk, lite alkohol, sunt kosthold og god fysisk form. Hjelper lite.

Jeg gikk i både korte skjørt og bikini for 20 år siden.

Så en dag med gode venner på stranda kom det en kommentar:

” Æsj!! Hva er det bak på beinet ditt?”

Da var det gjort for min del dessverre.

Jeg går ikke lengre i shorts, heller ikke korte skjørt og trives ikke i bikini på stranda.

Men er blitt litt tøffere med årene, og prøver meg litt frem. Og det går jo fint, folk stopper ikke opp og peker.

Så kanskje budskapet til flotte damer som bl.a “yummymummy” Veronica og Birgit Skarstein når frem etter hvert.

Dette innlegget er også et skritt i riktig retning, håper jeg.

Nå må det bare bli varmt nok til at jeg får testet ut og gå tur i shorts😊

Så til oss alle med et kompleks i en eller annen form, drit i!

Folk flest er så opptatt med sine egne at de ser ikke dine, og bryr de seg så betyr det egentlig svært lite.

Skulle bare ønske jeg så det selv for 20 år siden.

Nyt sommeren🌞

Sosiale medier, ikke bare dritt…

For en stund tilbake var jeg igang med å slette Facebook profilen min.

Drittlei av hele greiene og startet med å slette kontakter. Når jeg hadde slettet over 400 stykker stoppet jeg og bestemte meg for å beholde profilen en stund til.

Og det angrer jeg ikke på.

Det har hjulpet meg videre i mange tunge stunder med tanke på det å være forelder til et barn som ikke går inn under A4 tankegangen og det har jeg skrevet nok om tidligere.

Jeg har delt mye på Facebook som jeg har trodd skulle engasjere og bli delt videre,men har mer enn en gang stått litt undrende igjen over at det ikke blir delt videre.

Så skrev jeg denne statusen:

Screenshot_20190401-203401_Facebook.jpg

Og hadde et håp om å nå ut til ihvertfall noen. Men den ble jammen delt videre, i skrivende stund så er den delt over 830 ganger. Og den blir fortsatt delt.

Og jeg har fått kontakt med noen, og de beskriver det samme jeg kjenner på.

Denne diagnosen er en “ensom” diagnose i form av at det ikke er støttegrupper, ringer du legevakten så må du først forklare hva diagnosen innebærer før de skjønner alvorlighetsgraden i at du faktisk ringer.

Men heldigvis så hører jeg til en fantastisk avdeling med flinke leger og verdens beste sykepleier som tar fatt i ting med en gang. For det er noen som ikke er like heldige som meg. Med en så sær diagnose så er det ikke mye ekspertise på hvert sykehus, litt tilfeldig om du treffer rette legen kan det virke som.

Hvor mange fant jeg, eller som fant meg heter det vel. Av 830++ delinger har jeg funnet 4 stykker. Så tilsammen nå så kjenner jeg til 9 stykker i hele Norge med samme diagnose. Noen mye sykere enn meg og noen friskere enn meg. Alle med forskjellig sykdomsforløp og forskjellige senskader. Vi får heller ikke samme behandling.

Men det jeg egentlig vil frem til er TUSEN TUSEN Takk alle dere som har delt. Jeg nådde ut og jeg har troen på at Facebook fungerer når det gjelder.

Det betyr mye for meg og det betyr mye for de jeg har funnet.

Tilslutt en liten oppdatering for de som lurer:

Helsen min er oppadgående og medisiner er nedadgående. Leger er fornøyde og det er jeg også. Har fremdeles nerveskader og dropfot, men med god hjelp fra PT er dette også oppadgående. Jeg går fortere og er sterkere enn for kun 6 måneder siden.

Jeg har troen på at dette kan bli bedre og takker igjen for all støtte og deling.

Et lite klikk kan ofte gjøre den store forskjellen ❤

2019!!

Det ble jammen nesten fire måneder uten et eneste blogginnlegg…. Og årets første er litt sytete , så klikk deg ut hvis du ikke vil lese om det 😉

Men som jeg skrev i det forrige så hadde jeg startet å jobbe igjen og det har vel vært ganske altoppslukende. Etter over et år som sykemeldt så er det ganske heftig å starte opp igjen med hverdagslivet som skal rundt i tillegg.

Det var en fantastisk erfaring å være i julebutikken og det er mye av grunnen til at det har gått så godt som det har gjort.

Jeg tok en avgjørelse om å spandere PT på meg selv og startet med dette i begynnelsen på desember. For i tillegg til min EGPA+++ diagnose har jeg fått påvist begynnende artrose i begge hofter. På godt norsk slitasjegikt og det er smertefullt.

Heldigvis kan jeg forebygge med styrketrening og yoga, så der har jeg startet og gode resultater!

Men livet altså…. Det skjer her og nå, hver dag og hver time.

Så i slutten på 2018 døde min kjære onkel, og det ble en trist men fin tur til Danmark. Det ble samlivsbrudd for eldstedatter og hun har flyttet hjem, så det har skjedd mye på kort tid.

Hva er resultatet? En ganske dårlig nakke. Så noen skritt frem og noen skritt tilbake.

Men det er så vanvittig surt når det skjer, så idag etter to avlyste PT timer på rad så er jeg litt sur og oppgitt. Men det går over om fem minutt så det er greit.

Jeg ville nå egentlig bare si hei og takk for at dere er innom å leser.

Neste innlegg blir en oppdatering på skolefronten, for her går det mye bedre.

 

Godt 2019 ❤

 

Lenge siden..

Lenge siden jeg har oppdatert bloggen nå.

Flere grunner til det og de er alle positive.

Livet er bra for øyeblikket ( bortsett fra været 😉 )

Skolestarten har gått veldig bra, vi er godt ivaretatt og hovedpersonen selv ser lys i tunnelen. Det gjør at vi alle tar et ekstra godt magedrag og senker skuldrene noen hakk.

Og etter oppstarten så tok vi oss en velfortjent ferie. FERIE med store bokstaver. Vi reiste til Spania, nærmere bestemt Calpe. Fantastisk sted med sol og varme. Akkurat det vi trengte. Vi slappet av og visste at her hjemme hadde eldstejenta kontroll på hus og hund.

20180926_180531.jpg

Vi var her i 7 dager og vi har allerede bestemt oss for å reise tilbake.  Vi leide huset av naboene våre og det er åpent for utleie til kjente av oss. Så ta kontakt om det ser fristende ut. Anbefales på det varmeste.

IMG_20180921_162815_357.jpg

Jeg har også startet å jobbe igjen. Det er deilig, tøft og utmattende. Det tar tid å gjøre seg kjent med den nye tilværelsen og ikke minst starte å fungere igjen.

Men det er en bra start.

Skal prøve å oppdatere mer jevnlig fremover, jeg savner å skrive.

Så fremover blir det strikking, halloween planlegging, julebutikk og masse annet.

Ha en fin dag ❤

Takknemlig ❤

Om to uker har jeg vært sykemeldt i ett år. 52 uker med sykdom.

Litt uvirkelig å se tilbake på disse ukene for det har vært en reise på godt og vondt.

Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg har aldri vært så dårlig og ønsker ikke noen den samme reisen.

Det å ha en så sær diagnose er ensomt. Det er ingen lokal eller nasjonal forening. Ingen med erfaring i opptrening av skader og ingen med samme erfaringer som meg å snakke med.

Men ute i sosiale medier finnes det noen få. Og i løpet av de siste månedene har jeg fått likemenn å dele erfaringer med. I USA, New Zealand og Sverige. På Facebook er det ei gruppe for hele verden med 1000 medlemmer.

Det er ikke mange.

Men det jeg har innsett med å komme i kontakt med andre er hvor utrolig heldig jeg har vært.

Først og fremst for at jeg bor i Norge. For at jeg ble fanget opp på sykehuset av dyktige leger. Og ikke minst at kroppen responderer så bra på heftig medisinering.

Den immundempende behandlingen jeg får gjør at alle B-cellene mine blir utradert. Men den gjør at jeg har livskvalitet.

For det som gjør størst inntrykk på meg er hvor syke mange er. Mange som har hatt organsvikt, større nerveskader enn meg og dårlig livskvalitet. De lever. Men er så dårlige at de kun eksisterer.

Det kunne vært meg.

Jeg har en vei å gå men jeg har ett liv.

Takknemlig ❤

Tilbake til hverdagen

For en sommer vi har hatt så langt, jeg sier så langt for det er noen uker igjen av august. Denne sommeren har jeg gjort noe lurt. Noe jeg skulle ha gjort for lenge siden men er blitt litt tvunget til det nå.

Jeg har latt humla suse.

Jeg har latt rotet flyte og husvasken har vært sjeldnere.

Det var jammen på tide er det noen som har ment, og det har de kanskje rett i. Det er ganske deilig å gi litt blanke og bare nyte hver dag.

Og det har jeg gjort, jeg har kost meg i sola, lest mange gode bøker, gjort kjekke ting.

Men jeg har ikke gjort en eneste ting fordi jeg følte jeg “måtte”.

Nå er det tilbake til hverdagen, og det er deilig å få inn rutiner igjen. Men jeg skal ta med meg litt av den der laidback følelsen og prøve å la humla suse så lenge som mulig.

Litt av æren for at jeg har klart det må jeg gi Henriette Lien. Boka hennes “En yogareise” anbefales enten du driver med yoga eller ikke. Klok dame med daglige påminnelser på diverse sosiale medier om det som egentlig teller.

Synd jeg måtte bli så voksen før jeg faktisk skjønte det i praksis.

God helg ❤

20180817_0932251406217814.jpg

Egoist?

Livet er i endring.

Alltid.

Livet mitt er definitivt endret på utsiden, men jeg merker at en endring har sakte med sikkert kommet til overflaten på innsiden også.

Jeg finner mye inspirasjon rundt om på det store internettet og i bøker.

Og det deiligste jeg leser der er at endringen jeg kjenner på er så riktig og så på sin plass.

Hva er denne store endringen tenker kanskje du, og hvorfor blogge om det?

For meg som alltid har vært en JA person er det ganske skremmende å si nei. Rett og slett nei, ikke med hundre forklaringer og unnskyldninger som følge.

Og det beste av alt? Ingen dårlig samvittighet.

For jeg har begynt å sette meg selv og det jeg trenger først.

Trenger jeg å gå ut for å spise lunsj i et støyende lokale eller har jeg mer behov for en kopp the hjemme i godstolen? Tidligere hadde jeg gått uansett for jeg hadde fått så dårlig samvittighet for å si nei. Men nå er jeg blitt flinkere til å ta de rette valgene på de rette tidspunkt. De rette valgene for meg.

Det største utslaget dette har gitt foreløpig er at jeg trakk meg fra styret i Autismeforeningen. Fordi dette er ikke det rette for meg nå og når jeg hadde tatt valget så kjentes det ut som store sandsekker ble løftet av skuldrene mine. Jeg visste ikke engang at vervet tynget i så stor grad.

Så jeg har tenkt på dette med at vi “ler” av mennesker som starter å realisere gamle drømmer, forandrer væremåte og andre ting etter fylte førti++++

De kjøper motorsykkel, løper maraton, klatrer verdens høyeste fjell, skifter yrke, begynner å studere, får barn og listen er lang.. Førtiårskrisen humres det i flere hjem.

Kanskje vi heller skal se på det slik at det er i denne alderen mange av oss endelig blir voksne, voksne nok til å skjønne at livet er kort og ikke bør forsvinne i kjas og mas. Drømmer vil alltid forbli drømmer hvis vi ikke gjør noe med det og i denne alderen så har mange av oss erfart sykdom. Egen eller noen nært. Vi har erfart dødsfall og vi har kanskje fått noen kloke ord med på veien av noen som lærte av å ikke følge sin egen vei og tanke.

Er jeg blitt en egoist?

Kanskje det, men i det lange løp så er nok min “nye” evne som er under oppbygging noe som vil gagne både meg og mine i det lange løp.

 

Ha en fin dag med gode valg ❤

Er du ute etter inspirasjonstekster så vil jeg anbefale En Yogareise av Henriette Lien ( trenger ikke like yoga for å få noe klokt ut av boken), Yoga Girl av Rachel Brathen

Når en dør lukkes…

Måneden vi er i er preget av annerledesdager og for mange oppbrudd med vante ting.

For noen er det avskjed med lærere og for andre er det slutten på epoker i livet.

I de fleste tilfeller så er det vemodig for det er epoker preget av gleder og mange gode erfaringer. Og som de fleste vet så er det spennende å være de eldste på skolen og litt kribling i magen over å bli de yngste igjen ved overgang til ungdomskolen eller videregående.

For andre så er dette en tid som er preget av lettelse og sorg blandet i hverandre. Lettelse over at vonde år er ved en ende og sorg over at det ble som det ble.

Når trinnet avslutter syv års skolegang med avskjedsforestilling og fine ord, utdeling av diplom for gjennomførte år så er ikke vi blant deltakerne.

Det er flott å se hvor fine ungene er blitt, nå når de lukker døren til barneskolen og åpner den neste inn til ungdomsskolen.

Det er mange erfaringer som skal gjøres iløpet av de neste årene og det er mye som skjer med både tankemønstre og personligheter.

For de fleste så er det både tårer og klump i halsen den siste dagen, mens den for andre ikke kan komme fort nok og det er ikke tårer fordi denne tiden vil bli savnet. Det felles tårer for tiden har inneholdt så mange bitre erfaringer og skuffelser.

Vi kan ikke få lukket denne døren fort nok, og vi har hjertene være fulle av håp og optimisme mot den neste døren.

Døren som lukkes inneholder mye vonde følelser men mest av alt en følelse av tristhet.

Men det er heldigvis alltid mulig å reise hodet og se fremover, og det gjør vi nå.

Keep calm and carry on

Det står på koppen min idag og er jammen ganske sant.

Har skrevet en del om dette og være pårørende, pasient, foreldre, venn.

Det jeg har tenkt mye på i det siste er dette med aksept. Det å akseptere at endringer skjer og lære å leve med dem.

Ingen lett oppgave har jeg erfart.

For vi gjør det jo så uendelig mye enklere for oss selv ved å akseptere ting som faktisk ikke kan forandres på.

Så dette er ting jeg jobber med å akseptere:

* at min egen helsetilstand og kropp er endret og at dette må jeg ta hensyn til.

* at ikke alle skjønner vår livsituasjon og det beste er å ikke prøve å forklare.

* at noen slutter å snakke til meg fordi jeg har slettet dem som kontakt i sosiale medier.

* at enkelte mennesker er slik de alltid har vært og faktisk ikke vil endre seg.

* at jeg ikke trenger å si ja til alt jeg blir spurt om å stille opp på

* at jeg trenger ikke å bli likt av alle jeg møter på min vei

* at det er greit at jeg er meg

Nyt denne flotte dagen.

Jeg skal lytte til kroppen og ikke gjøre noen ting ❤

Kunsten å lytte…

Det er en egenskap jeg setter veldig høyt.

Og det er vanskelig å være en god lytter, for av natur så ønsker vi å dele av egne erfaringer, tips og råd.

Noen ganger så er det råd og tips det rette, andre ganger ikke.

Da er det bare behov for en mottaker, en mottaker som lytter med hele seg og kanskje en klem er rette responsen men det kjennes uansett godt å bli lyttet til.

Jeg går selv i fella støtt og stadig, for jeg vil så gjerne hjelpe og vil så gjerne løse problemet for jeg vil helst at alle skal ha det bra.

Noen ganger så er det umulig å formidle det som gnager, da er egne grupper et godt fora. Der noen i samme situasjon lytter og vet akkurat hva du står i.

Det er fint å få være en del av et slikt felleskap.

For det er så uendelig godt å bli hørt og ikke minst forstått uten at løsninger må foreligge.

Det å være mor til tre barn er opp og nedturer.

Men med litt ekstra i tillegg er det mange ekstra dype nedturer og lengre mellom de gode oppturene.

Og alt jeg ber om da er at du lytter. Lytter til det jeg har å si og gi meg en klem.

 

Takk for at du leste ❤

cobweb-1949778_1920