Slekters gang

På denne stien gikk jeg som liten med mine oldeforeldre, besteforeldre og foreldre. Husker lyden av skrittene våre på stien, duften av skogen og spenningen i kroppen. Kom vi til å støte på elgen? Oldemor fortalte om alle dyrene så streifet rundt gården og jeg husker at det var spennende.

Oldemor og oldefar døde med kort tids mellomrom når jeg var i 7 årsalderen, da fulgte noen år med en annen spenning. Ikke like koselig men like reell for de fleste som har vært innom arv og deling. Som liten hørte jeg bare drypp og kjente kun på stemningen rundt den evige diskusjonen. Det var oss og dem.

Det ble orden etterhvert på noe og i 1995 overtok mine foreldre det gamle huset og har brukt mye tid på å renovere.

Det er mye å holde og det gror godt på steder som dette. Og i mange år så var jeg ikke innstilt på at jeg ønsket å bruke like mye energi på denne plassen. Men det er noe med å være her. Jeg lander på en egen måte her nede, får en ro jeg ikke har andre steder.

Dette er hjemme på mange måter. Det er sært å tenke på at oldemor og oldefar kjøpte gården i 1925. Mormor og søsteren er født og oppvokst her. Jeg vet veien hun gikk til skolen og det var ikke noe luksus gitt. Jeg kjente de “gamle” naboene her som liten og jeg kan gå på gamle stier.

Mye er forandret etter hyttebygging i stor skala her nede.

Jeg kan ikke gå til sjøen lengre kun i skogen. Men huset og området rundt er slik det alltid har vært.

Og nå er det min tur. Jeg skal få overta denne plassen. I første omgang som eier sammen med foreldrene mine og som alle barn så ønsker jeg at jeg slipper å ta stilling til arv på mange mange mange år.

Foreldre bør jo leve evig.

Men jeg har fått tillit og lov til å bli deleier. Det er jeg veldig takknemlig for. Jeg er takknemlig for at min kjære mann ønsker å ta del i dette sammen med meg, for det er ikke en selvfølge.

Og så er jeg takknemlig for at min bror er enig og lar meg få overta.

Ny epoke og nye muligheter.

Spise seg frisk?

20200901_1127117145224698766370218.jpg

Dette er to bøker jeg leser akkurat nå, Omstart 30 er en praktisk guide og Bliss legger til det jeg ønsker å vite om hvorfor jeg bør foreta valgene de begge mener er bra.

For er det mulig å spise seg frisk? Det er det som gjenstår for meg som det viktigste spørsmålet. Min historie har jeg nevnt før, men noe av den finnes også her Bivirkninger!

Etter å ha blitt syk og deretter symptomfri, så er jeg fremdeles ikke frisk. Jeg får de samme betennelsene om og om igjen. Frustrerende når jeg ifølge råd gjør det som er riktig. Jeg har slimposebetennelse i hofta, betent akilles og konstant bihulebetennelse, (dvs de er helt tette og legen ville helst operert igår).

Ingen av legene jeg møter på spør meg om diett, søvn eller livet generelt. Det jeg derimot får er sterke smertestillende ( som fucker med hodet) og beskjed om å ta det med ro. Det hjelper ingenting faktisk. For med en gang jeg kutter pillene og begynner å bevege på meg så er det like ille igjen.

Så en ond sirkel der, smerter, lite søvn, mer stress, ennå mindre søvn, trøstespising, vektoppgang og ennå verre form.

Så hvor kommer maten inn i bildet? Det skal ikke mange søk til for å få informasjon om at sukker, hvetemel og halvfabrikat ikke er bra for oss. Men hvorfor sier ikke legene noe om dette?

Når jeg sitter og leser disse bøkene, og jeg må lese for å forstå og skjønne hvorfor jeg skal velge bort sjokoladen jeg elsker, osten, melken og brødet. Og jo mer jeg leser jo mer logisk virker det.

Diett sammen med stressreduksjon og søvn, gjør at kroppen får det bedre.

Så langt har jeg kommet, har meldt meg på kurs og leser og absorberer.

Dietten må endres, ikke bare for en periode men for livet.

For slik det er nå vil jeg ikke ha det.

Har du erfaring med dette vil jeg gjerne høre fra deg. Alle tips og informasjon mottas med nysgjerrighet og glede ❤

Takk for du leste og ha en fin dag.

Håpet er der ennå..

Det blir lite oppdateringer for tiden, jeg er så overveldet at hvis jeg først begynner å skrive eller snakke så flommer det over.

Vi er i en limbosituasjon der vi alle på sett og vis strever for å holde hovet over vannet.

Med ett sykt barn, et ungdomskolebarn og et voksent barn som er alenemamma der alle tre trenger støtte og hjelp så er det jammen ikke enkelt. For jeg er jo like mye mamma til dem alle tre.

Det er til tider ganske tungt, og jeg er nok litt tilbake der jeg var for noen år siden. Svarer helst ikke på om det går bra og jeg unngår sosiale settinger der det kan bli for mange spørsmål.

For det er så mange godhjertede mennesker som bare vil hjelpe, vil bare gi noen råd. Men det er veldig slitsomt med disse gode rådene, for hvis du ikke er i vår situasjon ( noe som heldigvis ikke mange er) så er de ikke så gode råd. De føles tvertimot som en belastning i en allerede sykt krevende situasjon.

Hvem er det som hjelper meg da? Jo, jeg har funnet et støttende nettverk i foreldre med barn med samme utfordringer. Det er fantastisk å ha et slikt nettverk, der en blir forstått.

Gode venner, de som har vært der hele veien og som ser meg. Vet når det er nok snakk om enkelte ting og kun behov for fjas. Men ser også når jeg trenger å bare få ting ut uten de gode rådene som så ofte kommer etter en utblåsning.

Men som overskriften sier, jeg har ennå håp. For mister jeg håpet så mister jeg alt.

Det vil bli flere oppdateringer fremover, for jeg trenger det.

Jeg er ikke sint og frustrert som jeg var når jeg opprettet bloggen. Nå er jeg i en fase etter søking av hva er det som kan hjelpe mitt barn. Hvor ligger nøkkelen?

Det er så mye ny forskning på feltet og når jeg må opplyse behandler om symptomer som er ganske fremtredende så har jeg jo innsett at jeg må søke etter informasjonen selv.

Jeg vil dele litt etterhvert, for det er store tema som krever tid å sette seg inn.

Takk for at du leste ❤screenshot_20170207-124340.jpg

2020 et år for endring

Dette året kan virke som det er et etterlengtet år på mange måter.

Store endringer i sving på så å si alle områder og jeg blir slått av hvor trist det er at så drastiske saker må til for holdningsendringer.

Det vi har sett og kommer til å se er at ingen jobber er sikre. Høy inntekt, fint hus og dyr bil har ingenting å si hvis jobben du gjør blir overflødig.

Gjennom krisen har vi alle blitt observante på hvor viktige jobbene “ingen vil ha” er.

For det er dessverre slik at det er lavstatus yrker til tross for at de er spennende, utfordrende og nødvendige.

Jeg har også blitt obs på hvor sårbart livet vi har tatt for gitt er, klemmene vi får og gir. Praten med de du treffer i hverdagen, for når en plutselig må være hjemme så treffer en jo heller ingen.

Ser også hvor påvirket vi er av at familie bor utenlands, vi har nå ikke sett tanter og onkler på over et halvt år. Det er flere besøk som allerede er kansellert og vi vet ikke når vi ser hverandre igjen i samme rom.  En bagatell i det store bildet, men igjen en påminnelse om hvor lite som skal til for å endre det en vanligvis tar for gitt.

Og det som slår meg mest i bakken er rasismen, forskjellsbehandlingen. Dette er så stort tema at det må bli skrevet om over tid.

Jeg håper jeg har lært ungene mine at alle er like mye verdt, det kan virke slik til nå. Nå må jeg lære dem å stå opp for vennene sine når de opplever forskjellsbehandling.

Endring starter bak husets fire vegger og innad i familier. Jeg håper dette er et tema som om noen år vil være ubegripelig å fatte at har vært et tema.

At alle uavhengig av tone på huden, legning , kjønn og tro blir behandlet likt.

En så enkel men samtidig så vanskelig ting.

Men jeg har håp.

Uvirkelig…

For en uvirkelig uke.

2020 blir virkelig året vi alle vil huske og jeg håper det kun blir på grunn av viruset for de aller fleste.

For nå ser jeg mange bekymrede venner og bekjente i sosiale medier. Mange som driver for seg selv, deriblant oss. Vi klarer oss og det håper jeg alle på vennelista også gjør.

For det er store ringvirkninger som vil velte flere bedrifter.

Igår kom eposten om at all konfirmant undervisning og seremonier er avlyst. For oss betyr det at vi må flytte feiringen til et senere tidspunkt, for vi har 12 gjester som i utgangspunktet som skal komme fra utlandet.

Dermed må vi avbestille catering, blomster og folk vil ikke handle gaver. Så alle disse kansellerte konfirmasjonene, avlyste bryllup, bursdager osv vil gi ringvirkninger som tar fra bedrifter forventede inntekter.

Vil vi i det hele tatt feire noe det neste halve året?

Kan bare ta dag for dag, lytte til råd og ta de nødvendige forhåndsregler slik at vi unngår smitte.

Luft klem til dere alle❤

Hvor ble året av?

Det ble jammen bare fem innlegg iløpet av 2019.

Flere grunner til det, men en av dem er moderasjon. Jeg moderer det jeg deler og jeg er mindre sint enn før. For det var det som var drivkraften for oppstart av bloggen. Jeg var fly forbanna på hele situasjonen vi sto i der og da.

Nå er det litt annerledes for ting er blitt endret. Og hvordan er det blitt annerledes?

Først og fremst så er min egen helse litt mer i fokus og 2019 ble året for prøving og feiling.

Jeg startet med personlig trener Gyda i desember 2018. Fantastiske torsdager sammen med henne. Litt ufrivillig pause på vårparten da jeg tok meg godt med vann over hodet og gikk på en smell der. Samme har skjedd nå i høst etter september. Blir for mye på en gang og det slår dårlig ut. Prøver og feiler, og noen ganger går jeg på trynet. Men lærer heldigvis etter hver gang. Håper å være igang igjen snart iløpet av januar. Det beste eksemplet på å tryne var på SUP kurs i august. Klarte såvidt og stå på brettet, trynte så det sang flere ganger. Men det motiverer for å trene balansen å prøve på nytt i år.

Helsen er bra, stort sett.

Symptom fri men fremdeles under immundempende behandling. Så jeg vaksinerer meg og holder avstand til syke mennesker.

Nytt på diagnosefronten er konstant bihulebetennelse, noe som forklarer mye av diverse plager og hvorfor det gjør vondt å fly ( heldigvis ikke så ofte). De vil helst operere, men jeg orker ikke tanken på sykehus ennå.  Kanskje jeg må iløpet av 2020, men håper at et mirakel inntreffer og jeg slipper 😉 ( evig optimist! )

Tenk at jeg er mormor!! Ennå litt sykt at dette lille smilende mennesket er mitt barnebarn, men for en fantastisk opplevelse. Det å få være med på fødselen hennes er vel det største øyeblikket i 2019. Og ventetiden er vel en av grunnene til at jeg føler 2019 blåste forbi.

20190916_2040333970915108809913009.jpg

Men med dette lille vidunderet fulgte både sorger og utfordringer for datters del.

Det forteller hun om selv her.

Den verdiløse gulljenta?

Heldigvis har hun også fått en fantastisk kjæreste som er en flott pappa og som vi setter stor pris på.  Og nå ser vi frem til barnedåp og et spennende år med dem alle tre.

Jobbmessig har året føket forbi, vi har begge arbeidet mye og det viser igjen på hvor lite vi har fått gjennomført av prosjekter hjemme. Det har også bydd på utfordringer når jentene er vant til hjemmeværende mamma med hjemmekontor.

Jentene har begge hatt sine utfordringer og gleder iløpet av året.

Det er begrenset hvor mye jeg skriver om dem og deres privatliv utover det jeg får lov å dele, men dette temaet er så viktig at det må skrives om. Og dette er også litt av grunnen for at det er skrevet lite og ting er blitt som de er blitt.

Et av våre barn har fått depresjon og vi andre er pårørende. Det er ingen enkel situasjon å være i for noen av oss. Det er tungt for den deprimerte og tungt for oss rundt for det er så lite vi kan gjøre for å hjelpe.

Vi er heldige og får hjelp, men den som må gå veien alene er den syke. Samtidig skal de som ikke syke ivaretas på rett måte. Mange hensyn må tas og ikke alle er like enkle å forstå. Men akkurat nå så er det masse fokus på psykisk helse og det er viktig å huske at dette rammer hvem som helst, når som helst og at det ikke viser utenpå.

Jeg avsluttet 2019 og starter 2020 på pleiepenger og er takknemlig for at vi bor i et land der dette er en mulighet. Jeg får ivaretatt de som betyr mest og det er det viktigste i mitt liv akkurat nå.

Det skjer mye på mange fronter fremover og jeg håper jeg blir flinkere til å blogge i 2020.

Takk for at du leste.

Godt nyttår og ta vare på de rundt deg ❤

 

M O R M O R

Tenk at jeg har blitt mormor, til ei nydelig lita tulle.

Vi har vært igjennom hele følelsesregisteret før hun kom til verden, for det har ikke vært helt etter boka. Men det er ikke min historie og ikke opp til meg om den skal fortelles.

Hennes egen historie finner du her.

Er så utrolig stolt over datteren min, og for en ære å få bli med på fødsel. Jeg visste ikke hva jeg kunne forvente siden jeg kun har vært med på mine egne fødsler ( lettere å være den som føder!!)

Men det gikk bra, og vi damer er rå altså!!

Men nå er hun endelig her, det lille nydelige barnebarnet mitt. Helt perfekt og lik mammaen sin på mange måter.

20190916_2040333970915108809913009.jpg

 

Det blir ikke overflod av oppdateringer hverken her eller på andre sosiale medier, for mammaen har et ønske om at bilder hvor hun kan gjenkjennes skal holdes vekke fra nett. Det samme med det fulle navnet.

Men treffer du meg så skal du definitivt få se bilder ( enten du vil eller ikke 😉 ) og skulle vi være på trilletur skal du få lure oppi vogna.

Jeg gleder meg til å få være med på dette eventyret og er superhappy for min nye rolle som mormor.

Takk for at du leste ❤

Den tøffeste av oss alle.

Først og fremst vil jeg takke for all flott tilbakemelding på innslaget på Lørdagsrevyen og på Nrk.no. Det varmer med klemmer og gode ord, samtidig er det trist med alle dere som står sammen med oss. Men det er for dere vi gjorde dette, nettopp for at dere skal vite vi er flere.

Har du ikke sett innslaget og lest artikkelen så finner du den her: Lørdagsrevyen

Jeg har skrevet om dette flere ganger, og nå kan det nesten virke som at alt er rosenrødt, det er det ikke.

Vi har kommet et lite stykke på vei og med god hjelp så går det sakte fremover. Små skritt tilbake for så å begynne på nytt igjen.

All ros til Smiodden skole, de har en filosofi som jeg håper sprer seg.

Men over til det viktigste.

Denne artikkelen og nyhetsinnslaget hadde ikke blitt en realitet uten at hovedpersonen hadde godkjent det. Navnet er borte og hun er blitt anonymisert men det er fremdeles henne dette betyr alt for.

Hennes egne ord er at hun ønsker at dette skal komme frem i lyset i håp om at gjerne noen kan slippe det hun selv har vært igjennom.

Hun er ganske modig som har blitt intervjuet og blottlagt det vondeste kapittelet i sitt korte liv til fremmede. Og hun fortjener honnør for det.

Så en stor takk for at du valgte å si ja til å stille opp når vi ble spurt, og en stor takk for at du valgte å gå inn i alt som smerter for at dette skulle bli fortalt på riktig måte.

Det kostet mye, og derfor varmer det ekstra å høre at det har hjulpet noen allerede.

Neste skritt er å danne en aksjonsgruppe for å få dette inn på arenaer der endring er mulig og vi er aktive her.

Vi håper en dag at skolen kan se individer og ikke bare presse alle inn i samme form. Det taper alle på.

Takk for at du leste ❤

Sommer og komplekser

Med sommer og sol så flommer alle medier over i artikler om sommerkroppen.

Hvordan kle deg for å fremheve ditt og skjule datt. Hvordan spise sunnest mulig for å få den ultimate sommerkroppen.

Hva er greia med det!?!?

Heldigvis er det kommet en motvekt og mange som normaliserer den normale kroppen. For det er det de fleste av oss har, en normal og flott kropp.

Men komplekser som har hengt med på lasset i mange år sitter godt i.

Det er så lite som skal til, en kommentar som ikke er ment vondt. En bemerkning på et dumt tidspunkt. Så blir vi gjort oppmerksom på noe som egentlig ikke betyr noe men som plutselig blir ganske betydningsfullt allikevel.

Mitt store kompleks er bena mine.

Jeg har åreknuter, arvelig disponert og har operert tre ganger. Må nok gjøre det igjen før eller siden.

Gjør alt “riktig”, ingen røyk, lite alkohol, sunt kosthold og god fysisk form. Hjelper lite.

Jeg gikk i både korte skjørt og bikini for 20 år siden.

Så en dag med gode venner på stranda kom det en kommentar:

” Æsj!! Hva er det bak på beinet ditt?”

Da var det gjort for min del dessverre.

Jeg går ikke lengre i shorts, heller ikke korte skjørt og trives ikke i bikini på stranda.

Men er blitt litt tøffere med årene, og prøver meg litt frem. Og det går jo fint, folk stopper ikke opp og peker.

Så kanskje budskapet til flotte damer som bl.a “yummymummy” Veronica og Birgit Skarstein når frem etter hvert.

Dette innlegget er også et skritt i riktig retning, håper jeg.

Nå må det bare bli varmt nok til at jeg får testet ut og gå tur i shorts😊

Så til oss alle med et kompleks i en eller annen form, drit i!

Folk flest er så opptatt med sine egne at de ser ikke dine, og bryr de seg så betyr det egentlig svært lite.

Skulle bare ønske jeg så det selv for 20 år siden.

Nyt sommeren🌞

Sosiale medier, ikke bare dritt…

For en stund tilbake var jeg igang med å slette Facebook profilen min.

Drittlei av hele greiene og startet med å slette kontakter. Når jeg hadde slettet over 400 stykker stoppet jeg og bestemte meg for å beholde profilen en stund til.

Og det angrer jeg ikke på.

Det har hjulpet meg videre i mange tunge stunder med tanke på det å være forelder til et barn som ikke går inn under A4 tankegangen og det har jeg skrevet nok om tidligere.

Jeg har delt mye på Facebook som jeg har trodd skulle engasjere og bli delt videre,men har mer enn en gang stått litt undrende igjen over at det ikke blir delt videre.

Så skrev jeg denne statusen:

Screenshot_20190401-203401_Facebook.jpg

Og hadde et håp om å nå ut til ihvertfall noen. Men den ble jammen delt videre, i skrivende stund så er den delt over 830 ganger. Og den blir fortsatt delt.

Og jeg har fått kontakt med noen, og de beskriver det samme jeg kjenner på.

Denne diagnosen er en “ensom” diagnose i form av at det ikke er støttegrupper, ringer du legevakten så må du først forklare hva diagnosen innebærer før de skjønner alvorlighetsgraden i at du faktisk ringer.

Men heldigvis så hører jeg til en fantastisk avdeling med flinke leger og verdens beste sykepleier som tar fatt i ting med en gang. For det er noen som ikke er like heldige som meg. Med en så sær diagnose så er det ikke mye ekspertise på hvert sykehus, litt tilfeldig om du treffer rette legen kan det virke som.

Hvor mange fant jeg, eller som fant meg heter det vel. Av 830++ delinger har jeg funnet 4 stykker. Så tilsammen nå så kjenner jeg til 9 stykker i hele Norge med samme diagnose. Noen mye sykere enn meg og noen friskere enn meg. Alle med forskjellig sykdomsforløp og forskjellige senskader. Vi får heller ikke samme behandling.

Men det jeg egentlig vil frem til er TUSEN TUSEN Takk alle dere som har delt. Jeg nådde ut og jeg har troen på at Facebook fungerer når det gjelder.

Det betyr mye for meg og det betyr mye for de jeg har funnet.

Tilslutt en liten oppdatering for de som lurer:

Helsen min er oppadgående og medisiner er nedadgående. Leger er fornøyde og det er jeg også. Har fremdeles nerveskader og dropfot, men med god hjelp fra PT er dette også oppadgående. Jeg går fortere og er sterkere enn for kun 6 måneder siden.

Jeg har troen på at dette kan bli bedre og takker igjen for all støtte og deling.

Et lite klikk kan ofte gjøre den store forskjellen ❤