På vei oppover

Etter ned går det opp er noe jeg sier ofte.

For det er jo slik det er, man kan ikke være på bunn hele tiden. Heldigvis!

For en uke siden vil jeg si jeg var på bunn, den dypeste på mange år.

Det var utrolig godt å ta et skritt til side og betrakte livet fra en annen vinkel.

Og jeg likte ikke det jeg så og har allerede gjort endringer som kan gjøre ting lettere.

Har tatt grep om kostholdet igjen, ingen tvil om at jeg har det mye bedre med riktig kosthold.

Jeg sover, legger meg tidligere og er utsovet.

Har gjenåpnet abonnementet på treningssenter og fått trent en dag denne uken.

Jeg har tatt meg tid til lengre turer uten hund i ulendt terreng.

Setter grenser for hva jeg orker i forhold til møter med venner og telefonsamtaler.

Dette er en bra begynnelse og satser på at det kan være starten på min nye tilværelse.

❤️

Hva nå?

Det spørsmålet surrer mye i hodet.

Hva gjør jeg nå? Hvor går veien videre herfra?

Jeg er jo ikke den første i verden som går på en smell og dessverre ikke den siste.

Tror jeg må bruke litt tid på de spørsmålene.

Har startet med to bøker og den ene har truffet godt disse dagene.

Den boken er akkurat det jeg trenger nå.

Og etter å ha ryddet i kalenderen, fjerner det som kan fjernes så er jeg et lite stykke på vei.

Sakte men sikkert ❤️

Første skritt: Å erkjenne tingenes tilstand

Jeg er sliten.

Rette ordet er vel veldig sliten og det sitter langt inne å innrømme det for meg selv.

Jeg vet ikke hvem jeg er lenger, for jeg har ikke gitt meg selv plass på veldig lenge.

Og det er tungt å innse det, kroppen har vel innsett det før hodet.

For første gang på veldig mange år er jeg helt alene. Og det var på tide.

Takknemlig for at jeg kan sette meg i bilen og låse meg inn i huset her og endelig puste.

For de siste fem årene har vært tøffe. Med egen sykdom, barns sykdom og livet generelt har det blitt for mye.

De to siste årene har vært veldig tøffe og jeg har på en måte nesten utslettet meg selv for å kunne overleve.

Men nå må jeg ta tak, jeg har startet med å faktisk ta innover meg at nå må jeg stoppe, for veggen er ganske nærme.

Så får disse dagene alene med tankene være starten på å finne tilbake til meg selv.

Tenker det blir bratt som her, men etter ned går det opp. Og med gode mennesker i mitt hjørne så kommer dette til å gå bra.

❤️

S A V N

Jeg savner livet mitt.

Savner friheten, muligheten til å være impulsiv.

Jeg savner muligheten til å skrive det jeg vil på denne bloggen uten å være redd for at andre misforstår.

Savner det å være frisk. Frisk og full av energi.

Savner veldig å ha en kropp som fungerer og som ikke er avhengig av medisiner.

Savner det å kunne slippe å passe på alle andre før meg selv.

Savner det å slippe å ta så mange hensyn.

Savner å gå på tur alene, det er faktisk stor forskjell på å gå alene og med en hund.

Savner å ha muligheten til å skru av telefonen og ikke være tilgjengelig.

Savner veldig å bare kunne gå i seng når jeg er trett.

Savner tid for meg selv.

Savner livet mitt og føle meg som meg ❤️

B L I S S

I 2020 startet jeg med å sette meg inn i dette med om kosthold kunne forverre eller forbedre sykdommen min. Anti inflammatorisk kosthold var en ny verden med mye og da mener jeg mye informasjon å hente.

Og litt sånn typisk meg så ble jeg veldig opptatt av nettopp det, kostholdet.

Hva som er “lov” å spise og hva som ikke burde spises , det ble veldig ja og nei mat et konsept som fungerer utrolig dårlig i mitt hode.

Blir så opptatt av alt jeg ikke skal ha og det er en dårlig kombinasjon.

Jeg leste alt jeg kom over og satset stort på fermentering og alt annet som Berit Nordstrand skrev om, det funker ihvertfall ikke. Så dette prosjektet gikk utrolig dårlig, jeg gled tilbake i gamle vaner og la hele konseptet godt bak i hodet.

Men så startet jeg opp igjen med en coach i oktober som har fokus på de samme tingene, men på hele mennesket og ikke bare kostholdet.

Og nå når jeg lyttet til denne boka på lydbok igjen så slo det meg, jeg har jo misforstått hele opplegget.

Det dreier seg jo selvfølgelig ikke bare om kost, det er bare en liten del av det.

Stresset i hverdagen spiller inn på absolutt alt! Og det er jo noe de fleste vet, men jeg skjønte ikke selv hvor stresset min hver dag er før både coachen og boka gjorde meg bevisst på det.

Så da blir det å prøve på nytt igjen da, men med rett fokus.

  • Eliminere stress i hverdagen, fjerne unødvendige valg.
  • Nok hvile, rett og slett sove nok
  • Trening og bevegelse
  • Yoga og meditasjon
  • Bliss øyeblikk, la meg bevege og begeistre

Når jeg leser denne listen så ser jeg jo at dette er så mye mer enn kosthold, for alt dette spiller inn på hva kroppen trenger av energi og næring. For når dette er på plass så kommer behovet for riktig næring av seg selv.

Og med alt dette på plass så vil forhåpentligvis helsa mi også holde seg på et mer stabilt nivå.

For det er ingen tvil om at både stress, sukker, hvete og melk forverrer symptomene hos meg.

Er du interessert i temaet så anbefaler jeg virkelig denne boken:

Så nå er målet mitt å få en mindre stresset hverdag, mer mindfulness på timeplanen og ikke minst la meg begeistre.

Første skritt er at jeg har kjøpt abonnement på Stavanger Symfoniorkester sin Hovedserie, så fremover venter fem fantastiske konserter med en god venn.

Jeg skal kjøpe årskort på Stavanger Museum, gleder meg til fine utstillinger og gjensyn med de gamle.

Det er allerede ryddet plass til daglig bevegelse og meditasjon, det har en stor innvirkning på humøret.

I tillegg har jeg eliminert noe så lite som middagsplanlegging tre dager i uken, rett og slett bestilt matkasse. At dette skulle ha så stor innvirkning hadde jeg ikke trodd.

Så jo mer av daglige valg jeg eliminerer jo bedre har jeg det.

Følte meg litt som en dust når det gikk opp for meg at jeg hadde gått glipp av hovedpoenget i boka, men gleden over å høre boka en gang til overskygget det etterhvert.

Boka har en oppfølger som heter BLISS og denne anbefales, og i slutten på april kommer det en tredje bok som jeg gleder meg veldig til.

Har du en kronisk tilstand vil jeg anbefale deg å ta en titt på temaet, kanskje du får samme aha opplevelse som meg.

Livstilsendring

Jada, vet det er januar og masse mas om slanking i alle kanaler.

Men det er ikke det jeg tenker på. Skrev et innlegg tidligere om dette med betennelsesdempende mat og jeg testet ut å leve slik. Men det å fermentere og være så fokusert på kimchi, kombucha osv passer ikke for meg.

Jeg liker at det er enkelt og ikke minst noe som kan føre til en varig endring som ikke krever for mye av meg i hverdagen.

For min hverdag krever nok av meg.

Jeg hører mye på podkast og idag hørte jeg på en der noe traff meg. Det å finne mitt “hvorfor”, hvorfor vil jeg ha en livstilsendring.

Mitt hvorfor må være at jeg vil ha det bedre, jeg vil at kroppen skal fungere bedre, jeg vil lære meg å stresse mindre, lære hvordan min kropp kan være på sitt beste.

Min reise de siste årene har vært noen tilbakefall som har resultert i endret tankegang og ikke minst syv kilo ekstra på kroppen.

Kiloene er nok selvforskyldt men tilbakefall og skader er noe jeg bare må akseptere.

I august 2017 var jeg fornøyd, følte meg bra og var godt igang med livstilsendring.

Dette bildet er fra august

Endelig var det noe som funket, kostholdet var på plass og hadde en god treningsrutine.

Derfor var det en fæl nedtur å ende opp her i november

Og med store doser prednisolon, immundempende behandling og en fot som ikke lenger fungerte kom kiloene på i rekordfart.

Men jeg gir meg ikke så lett å kom igang med treningen igjen og oppnådde på nytt resultater.

Og den følelsen er min favoritt. Det å løfte vekter, kjenne at kroppen fungerer og ikke minst føle seg vel med det speilet viser.

Men ny nedtur i form av coronanedstenging. Med min sykdom og behandling har jeg vært nødt til å ta et valg om å ikke gå på senter eller yogastudio.

Men jeg prøvde meg på hjemmetrening.

Så ny nedtur, Akilles betennelse…

Med dropfot er det vanskelig å belaste riktig og dermed oppstår andre problemer enn det som var utgangspunktet.

Toppet seg i november 2020 med å få på skinne. Og dette satt godt i.

8 uker med den der resulterte i ennå flere vondter andre steder og ikke minst en svakere fot.

Men igjen tok jeg det som en utfordring, er dessverre ikke blitt helt god av denne foten før ifjor sommer.

Men da ble resten av formen dårlig igjen.

Så tilbakefall var et faktum og nok en gang måtte jeg på prednisolon og immundempende behandling.

Og jeg må innrømme at bedringen kom ikke like raskt denne gang. Jeg er ennå ikke på topp og det kan ta tid.

Så dette er mitt hvorfor. Hvis jeg kan unngå tillegg som vekt, svekket benbygning og dårlig pust. Så må noe endres. Fysisk aktivitet er viktig men også kosthold.

Så nå er det å finne det som kan trigge meg og ikke minst gjøre at jeg kan leve et liv uten at det blir et fokus.

Og på min søking etter informasjon på dette så har jeg funnet ut at det er en jungel med råd. Så jeg fortsetter å lese og utdanne meg selv.

For med en så sær diagnose og så dårlige odds så krever det litt å vite hvorfor jeg skal ta enkelte valg.

Men jeg håper det blir et sunt og helsemessig bra år.

Tenker å skrive litt mer om det etterhvert.

Har du noen gode tips eller noen du vil tipse meg om så send meg en melding eller kommentar.

Takk for at du leste❤

Takk for i år

Takk 2021 for nok et utfordrende år.

Det står på ingen måte igjen som et positivt år, det er mange positive minner og erfaringer men også mye dritt.

Og la oss kalle en spade for en spade.

Jeg gikk fra å bli medisinfri til tilbakfall. Avslutter året i min dårligste form siden 2018.

Vi har hatt et utfordrende år jobbmessig, utfordrende husmessig som følge av det.

Vi har ikke kommet oss til sørlandet så mye vi ville.

Har ikke vært i båten så mye som ønskelig.

Den der hytta på Bjerkreim er fremdeles ikke solgt.

Flere grå hår, flere kilo og jammen blitt eldre også.

Fikk jammen ikke truffet niese og svigersøster heller i jula pga covid.

Jeg tenker på de som ikke er med oss lengre❤

Heldigvis glemmes det negative etter en stund og hver dag er en mulighet en bedre dag enn igår

Jeg skal le, elske, danse, gråte og nyte livet i 2022 og håper du vil gjøre det samme.

Takk for følget i 2021❤

F M L

Vet du hva det står for?

Det står for Fuck My Life og det oppsummerer mitt i disse dager.

Strekker ikke til, sykemeldt fra jobb, økning i medisiner, skuffer alle ungene og listen fortsetter.

“Ta tid til deg” selv er rådet som ofte kommer da.

“Husk å puste” akkurat det rådet er jeg så teit at jeg bort selv.

Men det er ikke så lett når man føler seg som en blekksprut som mangler noen armer, og har ei klokke der noen har stjålet noen timer.

For slik er det akkurat nå og slik har det vært en lang stund.

Og jeg er så lei!!

Lei av å ikke få trent, ikke få lest ei bok , ikke fred, ikke tid bare til meg.

For det er til og med slik at jeg er drittlei hunden, for jeg får ikke fred på tur engang!

Hva var poenget med dette tenker du?

Måtte bare få det ut.

Gleder meg til hverdag med pusterom en gang i tiden❤

L I V S S O R G

Jeg har brukt ordet livssorg lenge, men har nå oppdaget at det er en psykologspesialist som har jobbet med dette. Så hun skal jeg sjekke mer ut i det nye året. Hun heter Jeanette Rødseth for de som er interesserte og er lokal fra Stavanger.

Men ordet livssorg er et begrep som for meg innebærer en sorg over at livet ikke har tatt den vendingen jeg forventet. Jeg sørger egentlig over det jeg hadde men ikke kan ha lengre.

Dette kan inntreffe for alle og i alle aldre, forskjellige ting som er utløseren og forskjellige forløp.

Som all annen sorg så er det individuelt.

Jeg ser det hos kjære i nære relasjoner og jeg har opplevd det selv. Og nå står jeg med beina i to leirer, en i rollen som pårørende og en i rollen som den som bærer på egen sorg.

Det høres jo veldig alvorlig ut, og for noen er det absolutt alvorlig. Jeg er av typen som ikke blir lenge i det som gjør vondt, men jeg anerkjenner og gir meg selv lov til å stå i det.

Og for meg personlig så opplever jeg en sorg over alt som ikke er blitt som det skulle bli.

Min fremtidsplan hadde ikke rollen som pårørende med tilleggsoppgaver som motivator, behandler, tilrettelegger, trøster, kontakt med forskjellige kontorer, skriving av søknader, på jakt etter den rette personen som kan bistå. Ingenting av dette er ting vi forutser og det er tungt å stå i rollen som pårørende.

I mitt tilfelle så er det et av barna mine, og når det kjæreste vi har er sykt så blir alle i familien påvirket på en eller annen måte.

Og vi kjenner alle på en eller annen grad av livssorg.

Jeg hadde som jeg skrev tilbake i 2017 en drøm om å sette meg på skolebenken igjen og gjorde både research samt søkte meg inn på UIS. Da satte min egen sykdom en stopper for meg og jeg har innsett at det jeg så for meg da er blitt ganske vanskelig å gjennomføre.

For i tillegg til egen sykdom så har barnet mitt vært omtrent sengeliggende de to siste årene.

Og jeg lyver hvis jeg ikke anerkjenner at det er en utrolig tung situasjon å være i. Det er en konstant kamp mot det mørke som ligger som en skygge.

Og siden september føler jeg at livet egentlig aldri har blitt like lyst som det var en stund i sommer.

Jeg fikk tilbakefall som gjør at jeg er tilbake på immundempende behandling, og en venn med samme diagnose døde. I samme periode så har det gått litt opp og så rett ned igjen med situasjonen her hjemme.

Og det er vondt å stå på sidelinjen og vite at det kjæreste du har må igjennom så mye vondt i så ung alder. Depresjon er et helvete og da spesielt for den syke.

Så alt i alt så har denne perioden vært ganske mørk med mye sykdom og en følelse av håpløshet.

Men vi kan ikke gi opp. Jeg har en grunnleggende tro på at alt blir bra, det er bare så tøft å komme dertil.

Hva er poenget med innlegget?

Ble tatt litt på senga igår på en direktesending med @yummymummy på Instagram, hun spurte meg om jeg hadde julestemning. Og svaret var nei, og jeg måtte gå litt i meg selv på hvorfor jeg ikke har julestemning.

Svaret er nok at jeg er så sliten at jeg har ikke sjans til å ta det inn at vi er i desember. Jeg hører på julemusikk, åpner kalender, huset er julepyntet og gaver er kjøpt.

Men stemningen mangler og det er nok en del av sorgen. Sorgen over tiden som har vært og som er forandret. Vi mangler en person i familien i alle forberedelsene på grunn av sykdom og det er vondt.

Så alt jeg ønsker meg er at det blir bedre, litt bedre for hver dag.

Så ønsker jeg meg noe som ligner på et A4 liv.

Takk for at du leste ❤

Håp for en kontrollfrik?

Mange som kjenner meg vet at jeg er særdeles glad i å ha kontroll, helst på alt og alle.

Og til stor irritasjon for de som ikke liker å leve slik, deriblant min kjære mann.

Det resulterer ofte i at når jeg burde be om hjelp så gjør jeg ting selv, for det er umulig å slappe av før det er gjort.

Det kan være helt idiotiske ting som at en nøkkel er lagt på plass, har klærne blitt brettet på riktig ( min) måte, har ting blitt gjort i rett rekkefølge osv.

Det resulterer i at jeg stresser og ofte over helt unødvendige ting.

Hvorfor det er slik? Når ting blir overveldende blir det ennå viktigere å holde på det som kan kontrolleres.

Men nå er det på tide å gi litt slipp, for min egen helse sin skyld så må jeg øve på å stole på at andre klarer seg uten meg.

Helt utrolig, men de gjør faktisk det!!

Så nå øver jeg hver dag!

Og den største testen her er jobb. Men den fantastiske gjengen min gjør en strålende jobb og da kan jeg gjøre jobben min med å bli bedre igjen.

For det er jo ikke noe vits å bruke energi på å bry meg med ting jeg ikke kan kontrollere for øyeblikket.

Hjemme prøver jeg hardt, men her er det vanskeligere. Det hadde vært enklere hvis alle bare gjorde som meg😄

Tror du det er håp?

Kan jeg etterhvert kalle meg tidligere kontrollfrik?

Erfaringer på samme området, så er det kjekt med tips.

Ha en fin dag videre