Første gang jeg traff deg kan ha vært som barn. Det husker vi ikke, men merkelig nok så er våre familier bundet sammen via felles kjente gjennom oppveksten.

Men første gang jeg ble kjent med deg jobbet vi på samme plass. Husker jeg likte deg veldig godt, men siden jeg var i et forhold ble det ikke noe mer. Og slik fortsatte det, enten var du eller jeg i et forhold de gangene våre veier krysset hverandre.

Kanskje det var meningen? Vi har jo begge levd og lært i tiden som gikk.

Når jeg ble 30. Singel alenemor og student klaffet det endelig. 

Det gikk slag i slag, du gikk fra å være ungkar som bodde i kollektiv og jobbet 24/7 til å flytte inn med oss,gled inn i pappa rollen.  På kort tid ble vi til en familie på fem i rekkehus.

Den dagen vi giftet oss var en fantastisk dag. 

En fin dag og fest med fine mennesker. 

Og det har skjedd mye på disse 12 årene som par. Og jeg er så takknemlig for at du er i livet mitt.
Du er ikke perfekt og det er heller ikke jeg,men du har noen flotte kvaliteter som gjør at helheten blir perfekt.

Du er min klippe og livet smiler når vi står sammen.

Du er best og selv om jeg ikke tror vi kan si det var kjærlighet ved første blikk, så er det kjærlighet i blikket når du ser på meg.

Jeg ❤ deg