Jeg er en som er veldig glad i hverdagen.

Men nå om dagen er det en slik barnlig glede over alt som har med hverdagen å gjøre, bake , vaske, brette klær , vaske opp og alt annet som følger med.

At jeg skulle sette så stor pris på å komme tilbake i normalt gjenge overrasker meg, men det begynner også å gå opp for meg hvor dårlig jeg faktisk har vært.

Idag har jeg nådd første lille mål, en liten tur med hunden i nydelig kaldt vær. I sakte tempo og ikke langt men det var en tur.

Så hurra hurra for hverdagen, setter umåtelig stor pris på å kunne si at den er tilbake.

Og forhåpentligvis med tålmodighet så er det ikke lenge før jeg kan gå her igjen:

Det er neste delmål.

Ha en fin dag ❤

Takknemlig er et ord som rommer mye.

Jeg har hatt ei uke hvor jeg virkelig har fått føle på kroppen hvordan det er å være pasient.

For en stund tilbake skrev jeg er rent syteinnlegg om hvor drittlei jeg var av å være syk.

Fra første astmatiske bronkitt i mai har jeg slitt med helsa. Fra midten på august har det bare gått nedover.

Eksamener og forelesninger har gått fløyten. Halloween gikk meg hus forbi og de tre siste ukene føler jeg virkelig ikke har eksistert.

Forrige uke ringte min fantastiske fastlege for å høre hvordan det gikk. Og nå hun hørte utviklingen med en stadig mer lammet fot i tillegg til dårlig form så fikk jeg streng beskjed om å kjøre til legevakt for sjekk.

Det gikk ganske kjapt derfra og til akutten. Der traff jeg flere leger på en time enn jeg har i hele mitt liv.

Det er lite tvil om at de var bekymret og de arbeidet veldig effektivt.

Så forrige onsdag endte jeg opp innlagt på SUS.

Takk og pris for et fantastisk team her oppe og på et døgn landet de på en foreløpig diagnose og kunne starte medisinering.

Det som er det utrolige her at hele den tunge høsten viser seg å være symptomer på sykdommen.

Til og med astmaen og allergien er symptomer som jeg allerede har hatt i flere år.

For de som lurer heter diagnosen Churg-Strauss syndrom.

Det å få en diagnose som er relativt sjelden og i tillegg kronisk er jo en overgang. Jeg får høye doser med kortison og må medisineres fremover.

Men det er en diagnose som kan leves med og jeg blir bedre for hver dag.

Nå får jeg testet tålmodigheten fremover for dette kan ta tid.

Så i bunn og grunn er jeg heldig.

Er blitt ivaretatt fra første stund og de fant ut av det raskt.

Så jeg kjenner på takknemlighet om dagen. Takknemlig for at jeg er utskrevet. For alle som har tenkt på meg. For bok som reddet dagen på sykehuset, sjokolader , deilige ullstrømper som varmer både hjerte og kropp, gode kjeks, nydelige blomster og for hjelp med kjøring og ikke minst tur med hunden.

Det er godt å vite at vi kan be om en håndsrekking og at noen står parat til å ta imot.

Takk❤