En måned er gått siden jeg havnet inn på akutten.

Det føles som jeg har vært i en storm av informasjon etter det. Og ikke minst har det satt igang ganske mange tanker i hodet og nye tankesett må formes.

Et spørsmål som dukker opp er : Blir du frisk?

Og svaret er ikke ja eller nei.

For nei, jeg blir ikke frisk i ordets forstand siden det er en kronisk sykdom.

Men samtidig kan jeg bli symptom fri og det er jo så nærme frisk jeg kan komme.

Og det er jo lyset i tunnelen der fremme, og jeg trenger lyset.

I mitt hode må ting endres. Jeg er ikke frisk nok til alt jeg har lyst til å gjøre ( ennå).

Jeg kan ikke gå lange turer i kjapt tempo. Har ikke trent styrke siden september og yoga siden begynnelsen på oktober. Det er så mye jeg har lyst til, men jeg kan ikke.

Har heller ikke vært på jobb på altfor lenge.

Det er også en overgang med alle medisinene, det er mange tabletter hver dag som medfører bivirkninger. Så hvis du ser meg og lurer på om jeg er blitt rundere så stemmer det. Søvn er mangelvare og når alle nervene finner ut de skal våkne litt innimellom så kjennes det godt. Og denne uken skal jeg læres opp i å sette sprøyter på meg selv.

Og dette er hverdagen min ihvertfall ett år frem i tid. Så er det ett år om gangen.

Hadde noen sagt at det var her 2017 skulle ende så hadde jeg slitt med å tro på det.

Det er kanskje like så greit vi ikke vet hva morgendagen bringer.

Men samtidig så er det jo slik at jeg er jo fremdeles meg, bare med noe i tillegg. Jeg har ingen planer om å forbli her.

 

 

På lørdag gikk jeg første turen langs sjøen siden begynnelsen på oktober. Og gikk samme turen søndag og idag. Den mestringsfølelsen er fantastisk.

Og takket være min klippe av en mann så er hverdagen god.

For turene med denne lille karen er den beste terapi som finnes for kropp og sjel. Det har vært et stort savn.

Jeg har også planer om å trene styrke igjen iløpet av kort tid for målet er at jeg skal tilbake både i styrke og kondisjon. Yoga må dessverre vente en stund på grunn av nerveskadene i foten. Men en vakker dag helt plutselig er jeg tilbake der også.

Og det er jo positive ting med denne rekonvalesensen også.

Jeg har lært meg å strikke votter.

Har lært meg å hekle hjerter.

Jeg har lært meg å legge lista veldig veldig lavt og bare slappe av.

Har lært å ta dag for dag.

Jeg har lært at jeg har mange mange mange gode mennesker rundt meg ❤

Nå skal jeg blogge om andre ting enn sykdom fremover for jeg er ikke sykdom, jeg er meg.

De beste ønsker om fine desember dager til deg og dine ❤