Dette året kan virke som det er et etterlengtet år på mange måter.

Store endringer i sving på så å si alle områder og jeg blir slått av hvor trist det er at så drastiske saker må til for holdningsendringer.

Det vi har sett og kommer til å se er at ingen jobber er sikre. Høy inntekt, fint hus og dyr bil har ingenting å si hvis jobben du gjør blir overflødig.

Gjennom krisen har vi alle blitt observante på hvor viktige jobbene “ingen vil ha” er.

For det er dessverre slik at det er lavstatus yrker til tross for at de er spennende, utfordrende og nødvendige.

Jeg har også blitt obs på hvor sårbart livet vi har tatt for gitt er, klemmene vi får og gir. Praten med de du treffer i hverdagen, for når en plutselig må være hjemme så treffer en jo heller ingen.

Ser også hvor påvirket vi er av at familie bor utenlands, vi har nå ikke sett tanter og onkler på over et halvt år. Det er flere besøk som allerede er kansellert og vi vet ikke når vi ser hverandre igjen i samme rom.  En bagatell i det store bildet, men igjen en påminnelse om hvor lite som skal til for å endre det en vanligvis tar for gitt.

Og det som slår meg mest i bakken er rasismen, forskjellsbehandlingen. Dette er så stort tema at det må bli skrevet om over tid.

Jeg håper jeg har lært ungene mine at alle er like mye verdt, det kan virke slik til nå. Nå må jeg lære dem å stå opp for vennene sine når de opplever forskjellsbehandling.

Endring starter bak husets fire vegger og innad i familier. Jeg håper dette er et tema som om noen år vil være ubegripelig å fatte at har vært et tema.

At alle uavhengig av tone på huden, legning , kjønn og tro blir behandlet likt.

En så enkel men samtidig så vanskelig ting.

Men jeg har håp.