Det blir lite oppdateringer for tiden, jeg er så overveldet at hvis jeg først begynner å skrive eller snakke så flommer det over.

Vi er i en limbosituasjon der vi alle på sett og vis strever for å holde hovet over vannet.

Med ett sykt barn, et ungdomskolebarn og et voksent barn som er alenemamma der alle tre trenger støtte og hjelp så er det jammen ikke enkelt. For jeg er jo like mye mamma til dem alle tre.

Det er til tider ganske tungt, og jeg er nok litt tilbake der jeg var for noen år siden. Svarer helst ikke på om det går bra og jeg unngår sosiale settinger der det kan bli for mange spørsmål.

For det er så mange godhjertede mennesker som bare vil hjelpe, vil bare gi noen råd. Men det er veldig slitsomt med disse gode rådene, for hvis du ikke er i vår situasjon ( noe som heldigvis ikke mange er) så er de ikke så gode råd. De føles tvertimot som en belastning i en allerede sykt krevende situasjon.

Hvem er det som hjelper meg da? Jo, jeg har funnet et støttende nettverk i foreldre med barn med samme utfordringer. Det er fantastisk å ha et slikt nettverk, der en blir forstått.

Gode venner, de som har vært der hele veien og som ser meg. Vet når det er nok snakk om enkelte ting og kun behov for fjas. Men ser også når jeg trenger å bare få ting ut uten de gode rådene som så ofte kommer etter en utblåsning.

Men som overskriften sier, jeg har ennå håp. For mister jeg håpet så mister jeg alt.

Det vil bli flere oppdateringer fremover, for jeg trenger det.

Jeg er ikke sint og frustrert som jeg var når jeg opprettet bloggen. Nå er jeg i en fase etter søking av hva er det som kan hjelpe mitt barn. Hvor ligger nøkkelen?

Det er så mye ny forskning på feltet og når jeg må opplyse behandler om symptomer som er ganske fremtredende så har jeg jo innsett at jeg må søke etter informasjonen selv.

Jeg vil dele litt etterhvert, for det er store tema som krever tid å sette seg inn.

Takk for at du leste ❤