På denne stien gikk jeg som liten med mine oldeforeldre, besteforeldre og foreldre. Husker lyden av skrittene våre på stien, duften av skogen og spenningen i kroppen. Kom vi til å støte på elgen? Oldemor fortalte om alle dyrene så streifet rundt gården og jeg husker at det var spennende.

Oldemor og oldefar døde med kort tids mellomrom når jeg var i 7 årsalderen, da fulgte noen år med en annen spenning. Ikke like koselig men like reell for de fleste som har vært innom arv og deling. Som liten hørte jeg bare drypp og kjente kun på stemningen rundt den evige diskusjonen. Det var oss og dem.

Det ble orden etterhvert på noe og i 1995 overtok mine foreldre det gamle huset og har brukt mye tid på å renovere.

Det er mye å holde og det gror godt på steder som dette. Og i mange år så var jeg ikke innstilt på at jeg ønsket å bruke like mye energi på denne plassen. Men det er noe med å være her. Jeg lander på en egen måte her nede, får en ro jeg ikke har andre steder.

Dette er hjemme på mange måter. Det er sært å tenke på at oldemor og oldefar kjøpte gården i 1925. Mormor og søsteren er født og oppvokst her. Jeg vet veien hun gikk til skolen og det var ikke noe luksus gitt. Jeg kjente de “gamle” naboene her som liten og jeg kan gå på gamle stier.

Mye er forandret etter hyttebygging i stor skala her nede.

Jeg kan ikke gå til sjøen lengre kun i skogen. Men huset og området rundt er slik det alltid har vært.

Og nå er det min tur. Jeg skal få overta denne plassen. I første omgang som eier sammen med foreldrene mine og som alle barn så ønsker jeg at jeg slipper å ta stilling til arv på mange mange mange år.

Foreldre bør jo leve evig.

Men jeg har fått tillit og lov til å bli deleier. Det er jeg veldig takknemlig for. Jeg er takknemlig for at min kjære mann ønsker å ta del i dette sammen med meg, for det er ikke en selvfølge.

Og så er jeg takknemlig for at min bror er enig og lar meg få overta.

Ny epoke og nye muligheter.