For et år…

Avslutning med tragedien i Gjerdrum var toppen vi virkelig ikke trengte. Grusomt og hjerteskjærende.

For oss personlig var det en skremmende start på året når min mor falt om utenfor butikken. Ble hentet av ambulanse og hun husker svært lite fra hendelsen.

Det satte en støkk i oss, men det gikk godt og hun har ingen men etter hendelsen.

Så kom covid-19.

For meg med den sykdommen jeg har er det skummelt, mannen bodde i kjelleren i fem uker for å kunne gå på jobb og samtidig skåne meg.

Men det viruset har stukket kjepper i hjulene for oss som alle andre.

Minsten gikk glipp av siste tiden på barneskolen og oppstart på ungdomsskolen slik det tradisjonelt skal være.

Mellomste fikk seg en trøkk når alt av behandlingstilbud ble stengt for oppmøte og hun har hatt en jævlig tøff periode som har påvirket oss alle. Konfirmasjon utsatt på ubestemt tid siden gjestene bor i røde land.

Eldste gikk gjennom brudd, flyttet til ny leilighet og fikk det bedre. Solstråla av et barnebarn har vært et lyspunkt for oss alle sammen.

I juni fikk jeg en betennelse i akilles som endte med foten i skinne i 8 uker nå på slutten av året.

Familien i England har vi ikke sett på over ett år og det kjennes. Takk og lov for andre kommunikasjons muligheter.

Årets fest og hangover var et bryllup i august. Det trengtes ❤

Jeg syns 2020 har vært et tungt år personlig på så mange plan, det har vært usigelig trist å stå på sidelinjen når et vennepar mistet sitt ufødte barn. Knuste hjertet mitt❤

Og det er flere som har mistet en kjær, jeg har tenkt på dere og det tøffeste har vært å ikke kunne gi en klem. Hvem kunne ant hvor hardt akkurat det skulle bli…

Det å være langt borte når familiemedlemmer er alene eller syke det har også vært ekstra tungt iår.

I skrivende stund så er restriksjoner strengere enn noengang. Men allikevel er jeg optimistisk. Jeg har troen på at iløpet av 2021 skal vi igjen få danse på festival og klemme hverandre.

Godt nyttår ❤