Noen dager får jeg skikkelige påminnelser om at jeg har faktisk en kronisk sykdom.

Den ligger i ro akkurat nå og har gjort det en stund. Alt av prøver er strålende og medisiner blir kuttet. De har kuttet MabThera som er en ganske kraftig immundempende medisin. Og den neste så står for tur er methotrexate. Den blir jeg veldig dårlig av så gleder meg til å slippe de sprøytene.

Det er slik at jeg blir kvalm bare jeg kjenner lukten av desinfiserende, kjempefint i disse pandemi tider..

Så stort sett så går det helt fint til jeg får dager som dette. Har styrt litt på i de siste ukene så kroppen sier ifra, sliten gjennom marg og bein.

Så må jeg til ortopedisk ingeniør og få spesialbygde såler og kanskje bygge om fremtidige sko. Det er jo fint å ha muligheten men kjipt å måtte ha det. Og det er fordi dropfoten er betent i Akilles og vil ikke bli bedre.

Så til hudlege etterpå hvor føflekk blir fjernet, og han forteller at med min medisinering så er immunforsvaret så nede at andre ting kan poppe frem som f.eks kreft i føflekker osv. Yay…. Men det har faktisk ingen fortalt at jeg skal passe på iløpet av tre år. Men ingen skade skjedd forhåpentligvis.

Så siste stopp for idag hos livbøyen min Ingrid. De ukentlige fysioterapeut timene som holder meg flytende.

Og nå er jeg utslitt og full av tanker. For dette er jo endel av hverdagen, men innimellom så blir jeg usynlig syk for meg selv også.

Så note to self. Mer søvn og passe bedre på meg selv.

Takk for du leste ❤