Gratulerer med kvinnedagen!

Har aldri vært en av dem som.har engasjert meg i dagen, men den er dessverre ikke avleggs. Burde vært det for lenge siden, men like nødvendig idag.

Jeg er en av mange mødre som har valgt vekk karriere på grunn av unger.

Det valget har ikke vært tatt opp til debatt innad i familien, ei heller har det vært et reelt valg.

Og jeg er en av mange, altfor mange. Og vi kjemper så mange kamper allerede at kvinnekampen havner langt bak på lista.

For det er en kamp du helst ikke vil stå i. Og det er kampen for pårørende og da barn.

Det har jeg skrevet om flere ganger, men hva er konsekvensene for omsorgspersonen og arbeidstakeren når du er midt oppi dette.

Konsekvensene er store.

Du faller utenfor det normale arbeidslivet som igjen betyr at du blir enda mer isolert i egen boble.

Du mister pensjonspoeng.

Mister muligheter for å komme lengre i arbeidslivet, få drive med du faktisk vil drive med. Få litt pusterom på en arena som ikke dreier seg om det du står i.

Dette er hverdagen til altfor mange medmødre i dag. Og deres sak blir ikke fremmet for vi er slitne, veldig slitne.

Nå er jeg blant de heldig stilte i denne gruppen, jeg har jobb og jeg får drive med noe jeg synes er givende. Er det der jeg ville vært hadde livet vært annerledes, absolutt ikke og jeg skal nok komme der jeg ønsker også. Men ikke akkurat nå.

Så kan det stilles spørsmål hvorfor det er blitt sånn. Det må jo hver familie svare på selv, men i hovedsak så er det ingen arbeidsgivere som kan ha arbeidstakere som over flere år løper fra møte til møte, må legge opp dagen etter et barn med helt andre behov enn det som er normalt. Og da forsvinner jobben. Kanskje det er mest hensiktsmessig at mor er hjemme på pleiepenger, og da forsvinner muligheter som dukker opp når en er på jobb.

Et viktig tema som så absolutt hører hjemme på en så viktig dag.

Gratulerer med dagen alle slitne medmødre. Vi tar denne kampen en annen dag ❤