Jeg er sliten.

Rette ordet er vel veldig sliten og det sitter langt inne å innrømme det for meg selv.

Jeg vet ikke hvem jeg er lenger, for jeg har ikke gitt meg selv plass på veldig lenge.

Og det er tungt å innse det, kroppen har vel innsett det før hodet.

For første gang på veldig mange år er jeg helt alene. Og det var på tide.

Takknemlig for at jeg kan sette meg i bilen og låse meg inn i huset her og endelig puste.

For de siste fem årene har vært tøffe. Med egen sykdom, barns sykdom og livet generelt har det blitt for mye.

De to siste årene har vært veldig tøffe og jeg har på en måte nesten utslettet meg selv for å kunne overleve.

Men nå må jeg ta tak, jeg har startet med å faktisk ta innover meg at nå må jeg stoppe, for veggen er ganske nærme.

Så får disse dagene alene med tankene være starten på å finne tilbake til meg selv.

Tenker det blir bratt som her, men etter ned går det opp. Og med gode mennesker i mitt hjørne så kommer dette til å gå bra.

❤️