Hvor ligger ansvaret?

Dette er et blogginnlegg som har ligget på vent en stund og en oppfølger til Går det bra? og Ikke helt A4 samt Skolevegring… .

Jeg får stadig spørsmål om hvordan det går og setter utrolig stor pris på omtanken. Det er lettere å takle spørsmålene og reaksjonene på svarene. For dette er realiteten av hvordan det har utviklet seg.

Vi har et barn som har full skolevegring, utviklet angst for mange ting og da spesielt i forhold til det sosiale.

Hun sitter selv med en sterk følelse av ha blitt tilsidesatt i form av manglende lærdom og syns det er urettferdig at hun sitter med en opplevelse av å ikke ha blitt forstått av de som skulle forstå. Det er mye sinne og frustrasjon mot en institusjon vi skulle vært foruten.

Som mor forstår jeg henne utrolig godt og det er en enorm oppgave å snu dette tankesettet når det allerede foreligger mye rigiditet i tankesettet. Men vi prøver og tar små skritt i riktig retning.

Vi ble endelig hørt og har fått på plass hjemmeundervisning som oppleves som udelt positivt. Er i god dialog med eksterne tjenester samt ungdomskolen og datteren vår har selv troen på at dette kan ordne seg.

Så bak skyene så ser vi solen.

screenshot_20180409-132910553756028.jpg

Men kunne dette utfallet vært forhindret?

Kunne noe vært endret tidligere?

Hvem har ansvaret for at utfallet er blitt slik det har blitt?

Dette er spørsmål vi aldri får svar på og det vil lage mye uro i å starte på denne veien nå.

Men når noen stikker hodet frem slik jeg gjør så er det mange som ikke gjør det så forteller meg ting som de har trodd de var alene om. Jeg er medlem i diverse grupper for foreldre med barn med Asperger og vår historie er dessverre ikke unik hverken lokalt eller utover landet.

Og det gjør meg trist, skuffet og forbannet.

De i andre landsdeler kan jeg ikke gjøre så mye med, men når jeg hører “samme” historien om igjen og om igjen fra forskjellige personer som er her i nærområdet så må spørsmålet stilles:

HVEM har ansvaret og HVOR starter vi for å få på plass en endring?

En unge med disse erfaringene er en for mye. Det er mye å bære for altfor unge skuldre og for de som har foreldre som av ulike grunner ikke makter å stå imot så kan det fort gå i veldig feil retning på flere områder.

Kan det forhindres?

Ja mener jeg. Men det krever en innsats.

Mange forteller at i barnehagen ble alt ivaretatt og det var god dialog, barnet hadde det fint. Så skjer det noe i overgang til skolen og der blir det ikke fanget opp på samme måte.

Er det på grunn av manglende ressurser? Er det fordi personalet ikke har nok kunnskap? Er det fordi vi som foreldre ikke står på nok? Stoler vi for mye på at “skolen” sitter med den nødvendige kunnskapen for å ivareta våre barn som ikke er helt A4?

Det vet jeg ikke og får sannsynligvis ikke vite det heller, men jeg skal gjøre mitt for at det blir en endring. Og jeg har startet.

Jeg har troen på at utfallet i vår situasjon blir bra, til tross for at et har vært mange slag i trynet på veien.

Nå fikk jeg dette ut av tankene og takker deg for at du leste.

Sitter du med noen av de samme erfaringene så ta gjerne kontakt. Kanskje vi kan hjelpe hverandre?

Ha en fin dag videre ❤

 

 

Bivirkninger!

Det å være pasient i så lang tid er fremdeles en ny erfaring, lærer noe hele tiden og får virkeligheten i trynet minst en gang daglig.

Nå er jeg fra naturens side positivt innstilt til det meste og tenker at det alltid finnes en løsning ( sikkert irriterende for noen 😉 )

Men en ting var jeg ikke forberedt på og det kan en nok heller ikke bli.

De irriterende og frustrerende bivirkningene og ringvirkninger av medisinene.

Sykdommen i seg selv er jo grei, jeg har på et vis akseptert at jeg har den, jeg har en nerveskade i foten som er et hinder på mange måter og som mulig aldri vil bli bra.

Det kan jeg leve med, det er frustrerende men ingenting jeg kan gjøre noe med.

Men medisinene sliter jeg mer med. Prednisolon er et kortisonpreparat som blir brukt av “alle” har jeg inntrykk av og i store doser for enkelte. Jeg har gode prøveresultater og er heldigvis satt ned på dosen nå og skal forhåpentligvis av hele preparatet innen noen måneder. Bivirkningene av dette er tunge å akseptere. 8 kilo opp i vekt og 5 cm økning i livvidde er ganske drastisk. Klærne passer ikke og jeg føler meg veldig lite vel.

I tillegg så utløser dette preparatet ennå flere medisiner. Eg har fått påvist lav beintetthet og er dermed satt på medisiner for dette. Igjen bivirkninger som er lite kjekke.

Dette er i tillegg til Metex sprøytene som jeg setter selv med tilhørende bivirkninger.

Så sykdommen i seg selv er under kontroll og jeg er så å si symptomfri, men alle medisinene gjør at jeg føler meg syk.

Tenker det er flere som har det slik uansett hvilke sykdommer de blir behandlet for.

Så hva kan jeg gjøre med det?

Joda, jeg har samlet de ukentlige medisinene på samme dag i uka så jeg får all dritten på en gang. Tillater meg selv og være litt sur den dagen ( så ikke forvent at jeg er blid på fredager… 😉 )

Så prøver jeg så godt jeg kan å fokusere på alt det positive de andre dagene.

 

Men idag etter å ha vært på vekta så er jeg litt sur… Men så hjelper det å sutre litt her for da går det over.

 

Ha en fin dag med og uten sutring ❤

Klem fra meg

I stadig endring

At livet er i stadig endring er det ikke noen tvil om.

Ifjor på samme tid ca la jeg ut et innlegg om at nå var valget tatt , jeg søkte meg inn på høyere studier igjen og det kan du lese her Et veiskille

Jeg kom ikke inn og det var kanskje en mening med det når jeg ser tilbake på hvordan fjoråret utviklet seg.

Men der dører lukkes åpner det andre seg. Kanskje jeg har sett i feil retning eller vært for smal i mine muligheter?

I helgen takket jeg ja til å bli valgt inn som varamedlem i Autismeforeningens Fylkeslag i Rogaland sitt styre. Har vært noen runder med meg selv i forkant av dette og da spesielt med tanke på om jeg har overskuddet til det akkurat nå. For jeg ble advart på forhånd at det er mye arbeid og innsats blir forventet.

Jeg har jo en oppadgående kurve på form og tenker at dette er det fora jeg har noe å bidra med i. De har jobbet knallhardt på mange områder som berører mitt barn direkte og dette ønsker jeg å bistå med. Og siden jeg allerede legger ned mye arbeid på denne fronten er det fint å få bruke all erfaringen jeg tilegner meg på å bistå andre som kanskje ikke har det samme utgangspunktet som meg.

Så kanskje det ikke ble sosionom tilslutt men det å få bidra til positiv endring i andres liv kan gjøres på mange måter.

Så det blir et spennende år på helt andre måter enn det jeg så for meg i januar.

Ha en fin dag videre.

Mange lag💕

Det er fantastisk med vennskap. Vennskap med mange lag, da er det alltid et lag som passer best for dagen som ikke er så bra.

Idag er en sånn dag der en times god prat føles som terapi på resept.

Veldig takknemlig for at jeg er så heldig at jeg har noen av disse fantastiske menneskene i mitt liv.

God fredag💕

Generasjon Deling?

I tråd med mitt innlegg om Facebook så har tankene spunnet videre. Kraftig inspirert av godeste Ane Hagen sitt innlegg på sin blogg  om deling på Facebook. 

Facebook har endret seg veldig på de 11 årene jeg har vært et medlem av det samfunnet, fra å være et sted med rom for personlige statuser om noe så banalt som jeg hva jeg hadde til middag og deling av private bilder. Nå er det et kommersielt sted i mye større grad enn tidligere. Det er også blitt et sted for å innhente informasjon og finne grupper av mennesker som er i enten samme situasjon som deg selv eller har felles interesser som deg.

Og det er jo en genistrek av Facebook for det er jo ennå vanskeligere å logge av nettopp på grunn av all den nyttige informasjonen som kan innhentes. Men så er det denne gylne balansegangen mellom bruk og misbruk.

Og her kommer jeg tilbake til det Ane skriver om i bloggen sin. Nå når de fleste vet hvordan Facebook fungerer, så er det hver enkelt deler gjennomtenkt på en eller annen måte. Jeg får mange flere klikk på bloggen når den deles på Facebook og spesielt med offentlig status. Og det er jo det jeg ønsker.

Men så deler jeg også saker som jeg synes er viktig og der er det lite respons. Hvorfor det? Er det ikke personlig nok eller er det for alvorlig?

Men jeg ønsker jo å signalisere ting med det jeg deler enten på den ene eller andre måten.

Og det gjør de fleste av oss. Hver gang vi deler noe i status feltet eller sjekker inn et sted så er det fordi vi forteller noe om oss selv til de i samme samfunn som oss.

For hvor interessant er det egentlig at jeg er på trening, på sykehuset eller i Dyreparken?

Det er jo revnende likegyldig, men det har jo vært slik en stund at vi alle skal vise hvor interessante liv vi har ved å dele “ALT” hele tiden. Fra mat vi spiser til ting vi gjør.

Men jeg kjenner at jeg er mettet og tar meg selv i å tenke oftere og oftere; er dette nødvendig å dele med andre? Har det noe å si for andre?

99 % av tilfellene svarer jeg nei til meg selv.

Så hva ønsker jeg å signalisere med dette innlegget, for det er jo en hensikt bak det.

Egentlig ikke noe mer enn at jeg har startet en prosess der jeg ønsker å frigjøre tiden jeg bruker på sosiale medier til noe annet og mer nyttig.

Og for meg er det en vanskelig prosess for jeg har vært ganske hekta på spesielt Facebook.  Men jeg er igang og jeg skal nok klare å kutte ned.

Jeg ønsker også å få tilbake den gode praten med mennesker rundt meg og ikke at vi allerede vet “alt” om hverandre via FB.

Og hva er responsen jeg ønsker på innlegget?

Det er jo selvfølgelig at dere er enige med meg og gir meg en virtuell klapp på skulderen 🙂

Ha en fin dag videre både IRL og på nett 😉

Logge av eller slette profil?

Dette har summet rundt i hodet lenge. Sosiale medier og da spesielt Facebook er blitt en altfor stor irritasjons faktor i mitt hverdagsliv.

En tidstyv som stjeler tid og oppmerksomhet fra andre viktigere ting.

Men hva skjer hvis jeg logger av? Eller går så drastisk til verks at jeg sletter hele profilen.

20180225_202522898828755.jpg

Har allerede slettet mange fra vennelisten, ikke fordi jeg ikke liker dem, men fordi jeg har ikke noe med dem å gjøre i det daglige. aller helst vil jeg slette ennå mer for å kun beholde dem jeg har noe med å gjøre eller snakker med ihvertfall en gang i året.

Men hjelper det da? Nei, egentlig ikke for jeg må jo fremdeles innom for å sjekke ting og det er jo der problemet ligger. Jeg vil egentlig ikke inn å sjekke engang.

Så er jeg engasjert i mange forskjellige grupper som går på engasjementet i de forskjellige rollene jeg har i livet mitt. Mye hjelp i mange av disse gruppene. Kanskje det hjelper å bare være medlem i dem?

Og messenger er jo et genialt verktøy, lett å holde kontakten med mange. Men jeg trenger jo egentlig ikke FB for det, funker uten også.

Så hva tenker du?

Har du vurdert å slette hele profilen din? Irriterer den deg til tider?

Hvis du har erfaring med å være avkoblet, hva likte du og hva savnet du?

Er nysgjerring og vil gjerne vite hva du tenker om temaet.

Er en prosess igang i hodet mitt og fremover finner du meg nok mest på Instagram.

For jeg fjerner Facebook appen fra telefonen, så er det et skritt mot frigjøring fra FB 🙂

 

 

Steg for steg.

Vi er i februar allerede og vinterferie er godt igang.

Jeg skulle gitt mye for å være i trekket på fjellet men så frisk er jeg ikke ennå.

Veien tilbake til en friskere hverdag går fremover.

Har trappet ned på medisiner og mindre visitter hos lege.

Endelig er turene nesten der de skal være, skritt telleren er på plass igjen og det er fantastisk å nå målene mine.

I oktober var jeg nede i skremmende lave 1200 skritt per dag.

Dette er der jeg vil være. Er ikke der hver dag ennå men det kommer.

Styrketreningen er også på plass og formen er ikke så ille som jeg fryktet.

Har alt jeg trenger for en god styrkeøkt. Er nede på det laveste på vekt igjen men må starte en plass.

Og det beste av alt er at jeg begynner å få ansiktet mitt tilbake til normalen.

Den største endringen i forhold til tidligere er at nå er jeg utslitt klokken 22. Regner med det vil tilpasse seg etter som kroppen tåler mer igjen.

Nå er neste mål å forhåpentligvis komme en tur på ski iløpet av sesongen.

Da har jeg kun et mål igjen og det er å klare å gå tur i ulendt terreng.

Steg for steg blir jeg bedre og bedre.

Takk for at du leste ❤

Bloggen er ett år!!

candle-322510_1920

Hipp hipp hurra for bloggen min denne måneden.

Ble startet i frustrasjon over tingenes tilstand med tanke på barn med skolevegring og vårt møte med det som skal være støtteapparatet.

Det mest leste innlegget er uten tvil dette Går det bra?

Jeg fikk utrolig respons og får det vel egentlig ennå. Spørsmålet kan besvares bedre i disse dager. For iløpet av året som har gått har det vært MYE frustrasjon men også mye læring. Vi har fått en bedre forståelse av helheten og vi har lært å tilpasse og ikke minst tilnærming. Vi takler ting på en annen måte nå enn for ett år siden.

I februar skrev jeg et innlegg om videre studier Et veiskille og dette er et tydelig eksempel på hvordan vår hverdag er. Dette var planen, men det ble tydelig etterhvert som året gikk at dette ikke var slik det skulle bli. Når jeg på toppen av det hele ble syk så ble dette lagt på is og det skrev jeg om i dette innlegget Takknemlig ❤ og dette Blir du frisk?

Men når jeg leser igjennom alle innleggene fra året som har gått så er det jammen både opp og nedturer. Heldigvis tenker jeg.

Jeg ser frem til nytt bloggår og det kommer flere oppdateringer på vår situasjon etterhvert. Akkurat nå er det mange baller i luften og forhåpentligvis ender vi med løsninger som kan fungere og gjøre hverdagen bedre.

Krysser fingrene for det.

I mellomtiden takker jeg for all tilbakemelding.

 

Ha en fin dag ❤

 

Delmål!

Jeg kan krysse av delmål på listen og det er fantastisk fint.

Et delmål var å gå tur langs monumentet som det heter her og det har jeg klart to ganger. Kjempe sliten etterpå men jeg har klart det.

Grått og trist men fineste plassen jeg vet om.

IMG_20180101_123412_954

Jeg har også vært på Yin Yoga to ganger og det er helt magisk. Anbefales på det varmeste.

IMG_20171231_144157_363

Noen dager ( de fleste) er gode og jeg blir friskere. Mens noen andre som idag må jeg bare ta meg en rolig dag.

Men skoene som dessverre har stått for mye i ro i høst blir brukt hver dag nå.

20180103_111401

Snakkes på tur😊

Blir du lykkelig av det?

Godt nyttår!

Nytt år, blanke ark og uendelig med muligheter. Ihvertfall i teorien.

Det første som møter oss i blader, aviser og reklame i disse dager er slanking. Det er akkurat som idet kalenderen snur til januar er det slanking som er svaret på alt.

Jeg skulle ønske fokus var på et annet plan og det er å stille seg selv spørsmålet: ” Vil det gjøre meg glad, mer positiv og lykkelig?”

Hvis svaret ikke er ubetinget ja, så dropp det. Hvis du ikke blir lykkelig av å endre hele livsstilen din så er det kanskje ikke rette veien å gå.

Jeg er blant dem som elsker sjokolade og kunne ikke tenkt meg et liv uten mulighet til å spise sjokolade. Men det er jo en forskjell på å spise det hver dag og en gang iblant.

Så hvis du er blant dem så får en sånn indre “mobber” når du leser alle slankeoppslagene nå i januar , melder deg inn på treningsenteret selv om du innerst inne vet at det ikke er noe for deg. Så be den indre stemmen om å holde kjeft.

Så lager du en liste over hva som gjør deg glad.

Hvis det er å gå tur med venner, så lag en avtale med en god tur venn og kom deg ut på tur. Og får du lyst på sjokolade etterpå, så spis en sjokolade.

Det som er realiteten er at ofte så skaper en positiv handling nye handlinger.

Og de fleste som starter å bevege seg endrer også spisemønster. Jeg opplever ihvertfall at jeg automatisk får lyst på bedre mat og ofte velger et bedre alternativ.

Og når det endrer seg så endrer ofte humør og selvfølelse seg.

Så det trenger ikke å være en snuoperasjon på hele livet fordi vi har bikket januar, begynn i det små og start med noe som gjør deg lykkelig. Og ikke minst start med noe fordi du har lyst og ikke fordi du føler du må.

Og hvis du er som meg som tenker at alt dreier seg ikke om kropp, mat og utseende så er det kanskje andre handlinger som bør få fokus.

Jeg kan garantere deg at på en eller annen måte så vil den ene endringen føre til flere positive endringer og kanskje til og med uten at du tenker over det.

Mine tanker er at jeg skal bli flinkere å invitere folk inn. Rydde plass i hverdagen til sosiale sammenkomster som kan gi påfyll begge veier.

Og ikke fordi jeg må, men fordi jeg har lyst.

Jeg må trene på å komme meg ut i verden igjen, så det er mitt mål for 2018.

Så godt nyttår til deg og måtte dette året bli et positivt år.

DO MORE OF WHAT MAKES YOU HAPPY ❤