Hvor ble året av?

Det ble jammen bare fem innlegg iløpet av 2019.

Flere grunner til det, men en av dem er moderasjon. Jeg moderer det jeg deler og jeg er mindre sint enn før. For det var det som var drivkraften for oppstart av bloggen. Jeg var fly forbanna på hele situasjonen vi sto i der og da.

Nå er det litt annerledes for ting er blitt endret. Og hvordan er det blitt annerledes?

Først og fremst så er min egen helse litt mer i fokus og 2019 ble året for prøving og feiling.

Jeg startet med personlig trener Gyda i desember 2018. Fantastiske torsdager sammen med henne. Litt ufrivillig pause på vårparten da jeg tok meg godt med vann over hodet og gikk på en smell der. Samme har skjedd nå i høst etter september. Blir for mye på en gang og det slår dårlig ut. Prøver og feiler, og noen ganger går jeg på trynet. Men lærer heldigvis etter hver gang. Håper å være igang igjen snart iløpet av januar. Det beste eksemplet på å tryne var på SUP kurs i august. Klarte såvidt og stå på brettet, trynte så det sang flere ganger. Men det motiverer for å trene balansen å prøve på nytt i år.

Helsen er bra, stort sett.

Symptom fri men fremdeles under immundempende behandling. Så jeg vaksinerer meg og holder avstand til syke mennesker.

Nytt på diagnosefronten er konstant bihulebetennelse, noe som forklarer mye av diverse plager og hvorfor det gjør vondt å fly ( heldigvis ikke så ofte). De vil helst operere, men jeg orker ikke tanken på sykehus ennå.  Kanskje jeg må iløpet av 2020, men håper at et mirakel inntreffer og jeg slipper 😉 ( evig optimist! )

Tenk at jeg er mormor!! Ennå litt sykt at dette lille smilende mennesket er mitt barnebarn, men for en fantastisk opplevelse. Det å få være med på fødselen hennes er vel det største øyeblikket i 2019. Og ventetiden er vel en av grunnene til at jeg føler 2019 blåste forbi.

20190916_2040333970915108809913009.jpg

Men med dette lille vidunderet fulgte både sorger og utfordringer for datters del.

Det forteller hun om selv her.

Den verdiløse gulljenta?

Heldigvis har hun også fått en fantastisk kjæreste som er en flott pappa og som vi setter stor pris på.  Og nå ser vi frem til barnedåp og et spennende år med dem alle tre.

Jobbmessig har året føket forbi, vi har begge arbeidet mye og det viser igjen på hvor lite vi har fått gjennomført av prosjekter hjemme. Det har også bydd på utfordringer når jentene er vant til hjemmeværende mamma med hjemmekontor.

Jentene har begge hatt sine utfordringer og gleder iløpet av året.

Det er begrenset hvor mye jeg skriver om dem og deres privatliv utover det jeg får lov å dele, men dette temaet er så viktig at det må skrives om. Og dette er også litt av grunnen for at det er skrevet lite og ting er blitt som de er blitt.

Et av våre barn har fått depresjon og vi andre er pårørende. Det er ingen enkel situasjon å være i for noen av oss. Det er tungt for den deprimerte og tungt for oss rundt for det er så lite vi kan gjøre for å hjelpe.

Vi er heldige og får hjelp, men den som må gå veien alene er den syke. Samtidig skal de som ikke syke ivaretas på rett måte. Mange hensyn må tas og ikke alle er like enkle å forstå. Men akkurat nå så er det masse fokus på psykisk helse og det er viktig å huske at dette rammer hvem som helst, når som helst og at det ikke viser utenpå.

Jeg avsluttet 2019 og starter 2020 på pleiepenger og er takknemlig for at vi bor i et land der dette er en mulighet. Jeg får ivaretatt de som betyr mest og det er det viktigste i mitt liv akkurat nå.

Det skjer mye på mange fronter fremover og jeg håper jeg blir flinkere til å blogge i 2020.

Takk for at du leste.

Godt nyttår og ta vare på de rundt deg ❤

 

M O R M O R

Tenk at jeg har blitt mormor, til ei nydelig lita tulle.

Vi har vært igjennom hele følelsesregisteret før hun kom til verden, for det har ikke vært helt etter boka. Men det er ikke min historie og ikke opp til meg om den skal fortelles.

Hennes egen historie finner du her.

Er så utrolig stolt over datteren min, og for en ære å få bli med på fødsel. Jeg visste ikke hva jeg kunne forvente siden jeg kun har vært med på mine egne fødsler ( lettere å være den som føder!!)

Men det gikk bra, og vi damer er rå altså!!

Men nå er hun endelig her, det lille nydelige barnebarnet mitt. Helt perfekt og lik mammaen sin på mange måter.

20190916_2040333970915108809913009.jpg

 

Det blir ikke overflod av oppdateringer hverken her eller på andre sosiale medier, for mammaen har et ønske om at bilder hvor hun kan gjenkjennes skal holdes vekke fra nett. Det samme med det fulle navnet.

Men treffer du meg så skal du definitivt få se bilder ( enten du vil eller ikke 😉 ) og skulle vi være på trilletur skal du få lure oppi vogna.

Jeg gleder meg til å få være med på dette eventyret og er superhappy for min nye rolle som mormor.

Takk for at du leste ❤

Tilbake til hverdagen

For en sommer vi har hatt så langt, jeg sier så langt for det er noen uker igjen av august. Denne sommeren har jeg gjort noe lurt. Noe jeg skulle ha gjort for lenge siden men er blitt litt tvunget til det nå.

Jeg har latt humla suse.

Jeg har latt rotet flyte og husvasken har vært sjeldnere.

Det var jammen på tide er det noen som har ment, og det har de kanskje rett i. Det er ganske deilig å gi litt blanke og bare nyte hver dag.

Og det har jeg gjort, jeg har kost meg i sola, lest mange gode bøker, gjort kjekke ting.

Men jeg har ikke gjort en eneste ting fordi jeg følte jeg “måtte”.

Nå er det tilbake til hverdagen, og det er deilig å få inn rutiner igjen. Men jeg skal ta med meg litt av den der laidback følelsen og prøve å la humla suse så lenge som mulig.

Litt av æren for at jeg har klart det må jeg gi Henriette Lien. Boka hennes “En yogareise” anbefales enten du driver med yoga eller ikke. Klok dame med daglige påminnelser på diverse sosiale medier om det som egentlig teller.

Synd jeg måtte bli så voksen før jeg faktisk skjønte det i praksis.

God helg ❤

20180817_0932251406217814.jpg

Når en dør lukkes…

Måneden vi er i er preget av annerledesdager og for mange oppbrudd med vante ting.

For noen er det avskjed med lærere og for andre er det slutten på epoker i livet.

I de fleste tilfeller så er det vemodig for det er epoker preget av gleder og mange gode erfaringer. Og som de fleste vet så er det spennende å være de eldste på skolen og litt kribling i magen over å bli de yngste igjen ved overgang til ungdomskolen eller videregående.

For andre så er dette en tid som er preget av lettelse og sorg blandet i hverandre. Lettelse over at vonde år er ved en ende og sorg over at det ble som det ble.

Når trinnet avslutter syv års skolegang med avskjedsforestilling og fine ord, utdeling av diplom for gjennomførte år så er ikke vi blant deltakerne.

Det er flott å se hvor fine ungene er blitt, nå når de lukker døren til barneskolen og åpner den neste inn til ungdomsskolen.

Det er mange erfaringer som skal gjøres iløpet av de neste årene og det er mye som skjer med både tankemønstre og personligheter.

For de fleste så er det både tårer og klump i halsen den siste dagen, mens den for andre ikke kan komme fort nok og det er ikke tårer fordi denne tiden vil bli savnet. Det felles tårer for tiden har inneholdt så mange bitre erfaringer og skuffelser.

Vi kan ikke få lukket denne døren fort nok, og vi har hjertene være fulle av håp og optimisme mot den neste døren.

Døren som lukkes inneholder mye vonde følelser men mest av alt en følelse av tristhet.

Men det er heldigvis alltid mulig å reise hodet og se fremover, og det gjør vi nå.

Kunsten å lytte…

Det er en egenskap jeg setter veldig høyt.

Og det er vanskelig å være en god lytter, for av natur så ønsker vi å dele av egne erfaringer, tips og råd.

Noen ganger så er det råd og tips det rette, andre ganger ikke.

Da er det bare behov for en mottaker, en mottaker som lytter med hele seg og kanskje en klem er rette responsen men det kjennes uansett godt å bli lyttet til.

Jeg går selv i fella støtt og stadig, for jeg vil så gjerne hjelpe og vil så gjerne løse problemet for jeg vil helst at alle skal ha det bra.

Noen ganger så er det umulig å formidle det som gnager, da er egne grupper et godt fora. Der noen i samme situasjon lytter og vet akkurat hva du står i.

Det er fint å få være en del av et slikt felleskap.

For det er så uendelig godt å bli hørt og ikke minst forstått uten at løsninger må foreligge.

Det å være mor til tre barn er opp og nedturer.

Men med litt ekstra i tillegg er det mange ekstra dype nedturer og lengre mellom de gode oppturene.

Og alt jeg ber om da er at du lytter. Lytter til det jeg har å si og gi meg en klem.

 

Takk for at du leste ❤

cobweb-1949778_1920

Hvor ligger ansvaret?

Dette er et blogginnlegg som har ligget på vent en stund og en oppfølger til Går det bra? og Ikke helt A4 samt Skolevegring… .

Jeg får stadig spørsmål om hvordan det går og setter utrolig stor pris på omtanken. Det er lettere å takle spørsmålene og reaksjonene på svarene. For dette er realiteten av hvordan det har utviklet seg.

Vi har et barn som har full skolevegring, utviklet angst for mange ting og da spesielt i forhold til det sosiale.

Hun sitter selv med en sterk følelse av ha blitt tilsidesatt i form av manglende lærdom og syns det er urettferdig at hun sitter med en opplevelse av å ikke ha blitt forstått av de som skulle forstå. Det er mye sinne og frustrasjon mot en institusjon vi skulle vært foruten.

Som mor forstår jeg henne utrolig godt og det er en enorm oppgave å snu dette tankesettet når det allerede foreligger mye rigiditet i tankesettet. Men vi prøver og tar små skritt i riktig retning.

Vi ble endelig hørt og har fått på plass hjemmeundervisning som oppleves som udelt positivt. Er i god dialog med eksterne tjenester samt ungdomskolen og datteren vår har selv troen på at dette kan ordne seg.

Så bak skyene så ser vi solen.

screenshot_20180409-132910553756028.jpg

Men kunne dette utfallet vært forhindret?

Kunne noe vært endret tidligere?

Hvem har ansvaret for at utfallet er blitt slik det har blitt?

Dette er spørsmål vi aldri får svar på og det vil lage mye uro i å starte på denne veien nå.

Men når noen stikker hodet frem slik jeg gjør så er det mange som ikke gjør det så forteller meg ting som de har trodd de var alene om. Jeg er medlem i diverse grupper for foreldre med barn med Asperger og vår historie er dessverre ikke unik hverken lokalt eller utover landet.

Og det gjør meg trist, skuffet og forbannet.

De i andre landsdeler kan jeg ikke gjøre så mye med, men når jeg hører “samme” historien om igjen og om igjen fra forskjellige personer som er her i nærområdet så må spørsmålet stilles:

HVEM har ansvaret og HVOR starter vi for å få på plass en endring?

En unge med disse erfaringene er en for mye. Det er mye å bære for altfor unge skuldre og for de som har foreldre som av ulike grunner ikke makter å stå imot så kan det fort gå i veldig feil retning på flere områder.

Kan det forhindres?

Ja mener jeg. Men det krever en innsats.

Mange forteller at i barnehagen ble alt ivaretatt og det var god dialog, barnet hadde det fint. Så skjer det noe i overgang til skolen og der blir det ikke fanget opp på samme måte.

Er det på grunn av manglende ressurser? Er det fordi personalet ikke har nok kunnskap? Er det fordi vi som foreldre ikke står på nok? Stoler vi for mye på at “skolen” sitter med den nødvendige kunnskapen for å ivareta våre barn som ikke er helt A4?

Det vet jeg ikke og får sannsynligvis ikke vite det heller, men jeg skal gjøre mitt for at det blir en endring. Og jeg har startet.

Jeg har troen på at utfallet i vår situasjon blir bra, til tross for at et har vært mange slag i trynet på veien.

Nå fikk jeg dette ut av tankene og takker deg for at du leste.

Sitter du med noen av de samme erfaringene så ta gjerne kontakt. Kanskje vi kan hjelpe hverandre?

Ha en fin dag videre ❤

 

 

I stadig endring

At livet er i stadig endring er det ikke noen tvil om.

Ifjor på samme tid ca la jeg ut et innlegg om at nå var valget tatt , jeg søkte meg inn på høyere studier igjen og det kan du lese her Et veiskille

Jeg kom ikke inn og det var kanskje en mening med det når jeg ser tilbake på hvordan fjoråret utviklet seg.

Men der dører lukkes åpner det andre seg. Kanskje jeg har sett i feil retning eller vært for smal i mine muligheter?

I helgen takket jeg ja til å bli valgt inn som varamedlem i Autismeforeningens Fylkeslag i Rogaland sitt styre. Har vært noen runder med meg selv i forkant av dette og da spesielt med tanke på om jeg har overskuddet til det akkurat nå. For jeg ble advart på forhånd at det er mye arbeid og innsats blir forventet.

Jeg har jo en oppadgående kurve på form og tenker at dette er det fora jeg har noe å bidra med i. De har jobbet knallhardt på mange områder som berører mitt barn direkte og dette ønsker jeg å bistå med. Og siden jeg allerede legger ned mye arbeid på denne fronten er det fint å få bruke all erfaringen jeg tilegner meg på å bistå andre som kanskje ikke har det samme utgangspunktet som meg.

Så kanskje det ikke ble sosionom tilslutt men det å få bidra til positiv endring i andres liv kan gjøres på mange måter.

Så det blir et spennende år på helt andre måter enn det jeg så for meg i januar.

Ha en fin dag videre.

Bloggen er ett år!!

candle-322510_1920

Hipp hipp hurra for bloggen min denne måneden.

Ble startet i frustrasjon over tingenes tilstand med tanke på barn med skolevegring og vårt møte med det som skal være støtteapparatet.

Det mest leste innlegget er uten tvil dette Går det bra?

Jeg fikk utrolig respons og får det vel egentlig ennå. Spørsmålet kan besvares bedre i disse dager. For iløpet av året som har gått har det vært MYE frustrasjon men også mye læring. Vi har fått en bedre forståelse av helheten og vi har lært å tilpasse og ikke minst tilnærming. Vi takler ting på en annen måte nå enn for ett år siden.

I februar skrev jeg et innlegg om videre studier Et veiskille og dette er et tydelig eksempel på hvordan vår hverdag er. Dette var planen, men det ble tydelig etterhvert som året gikk at dette ikke var slik det skulle bli. Når jeg på toppen av det hele ble syk så ble dette lagt på is og det skrev jeg om i dette innlegget Takknemlig ❤ og dette Blir du frisk?

Men når jeg leser igjennom alle innleggene fra året som har gått så er det jammen både opp og nedturer. Heldigvis tenker jeg.

Jeg ser frem til nytt bloggår og det kommer flere oppdateringer på vår situasjon etterhvert. Akkurat nå er det mange baller i luften og forhåpentligvis ender vi med løsninger som kan fungere og gjøre hverdagen bedre.

Krysser fingrene for det.

I mellomtiden takker jeg for all tilbakemelding.

 

Ha en fin dag ❤

 

Delmål!

Jeg kan krysse av delmål på listen og det er fantastisk fint.

Et delmål var å gå tur langs monumentet som det heter her og det har jeg klart to ganger. Kjempe sliten etterpå men jeg har klart det.

Grått og trist men fineste plassen jeg vet om.

IMG_20180101_123412_954

Jeg har også vært på Yin Yoga to ganger og det er helt magisk. Anbefales på det varmeste.

IMG_20171231_144157_363

Noen dager ( de fleste) er gode og jeg blir friskere. Mens noen andre som idag må jeg bare ta meg en rolig dag.

Men skoene som dessverre har stått for mye i ro i høst blir brukt hver dag nå.

20180103_111401

Snakkes på tur😊

Blir du lykkelig av det?

Godt nyttår!

Nytt år, blanke ark og uendelig med muligheter. Ihvertfall i teorien.

Det første som møter oss i blader, aviser og reklame i disse dager er slanking. Det er akkurat som idet kalenderen snur til januar er det slanking som er svaret på alt.

Jeg skulle ønske fokus var på et annet plan og det er å stille seg selv spørsmålet: ” Vil det gjøre meg glad, mer positiv og lykkelig?”

Hvis svaret ikke er ubetinget ja, så dropp det. Hvis du ikke blir lykkelig av å endre hele livsstilen din så er det kanskje ikke rette veien å gå.

Jeg er blant dem som elsker sjokolade og kunne ikke tenkt meg et liv uten mulighet til å spise sjokolade. Men det er jo en forskjell på å spise det hver dag og en gang iblant.

Så hvis du er blant dem så får en sånn indre “mobber” når du leser alle slankeoppslagene nå i januar , melder deg inn på treningsenteret selv om du innerst inne vet at det ikke er noe for deg. Så be den indre stemmen om å holde kjeft.

Så lager du en liste over hva som gjør deg glad.

Hvis det er å gå tur med venner, så lag en avtale med en god tur venn og kom deg ut på tur. Og får du lyst på sjokolade etterpå, så spis en sjokolade.

Det som er realiteten er at ofte så skaper en positiv handling nye handlinger.

Og de fleste som starter å bevege seg endrer også spisemønster. Jeg opplever ihvertfall at jeg automatisk får lyst på bedre mat og ofte velger et bedre alternativ.

Og når det endrer seg så endrer ofte humør og selvfølelse seg.

Så det trenger ikke å være en snuoperasjon på hele livet fordi vi har bikket januar, begynn i det små og start med noe som gjør deg lykkelig. Og ikke minst start med noe fordi du har lyst og ikke fordi du føler du må.

Og hvis du er som meg som tenker at alt dreier seg ikke om kropp, mat og utseende så er det kanskje andre handlinger som bør få fokus.

Jeg kan garantere deg at på en eller annen måte så vil den ene endringen føre til flere positive endringer og kanskje til og med uten at du tenker over det.

Mine tanker er at jeg skal bli flinkere å invitere folk inn. Rydde plass i hverdagen til sosiale sammenkomster som kan gi påfyll begge veier.

Og ikke fordi jeg må, men fordi jeg har lyst.

Jeg må trene på å komme meg ut i verden igjen, så det er mitt mål for 2018.

Så godt nyttår til deg og måtte dette året bli et positivt år.

DO MORE OF WHAT MAKES YOU HAPPY ❤