2020 et år for endring

Dette året kan virke som det er et etterlengtet år på mange måter.

Store endringer i sving på så å si alle områder og jeg blir slått av hvor trist det er at så drastiske saker må til for holdningsendringer.

Det vi har sett og kommer til å se er at ingen jobber er sikre. Høy inntekt, fint hus og dyr bil har ingenting å si hvis jobben du gjør blir overflødig.

Gjennom krisen har vi alle blitt observante på hvor viktige jobbene “ingen vil ha” er.

For det er dessverre slik at det er lavstatus yrker til tross for at de er spennende, utfordrende og nødvendige.

Jeg har også blitt obs på hvor sårbart livet vi har tatt for gitt er, klemmene vi får og gir. Praten med de du treffer i hverdagen, for når en plutselig må være hjemme så treffer en jo heller ingen.

Ser også hvor påvirket vi er av at familie bor utenlands, vi har nå ikke sett tanter og onkler på over et halvt år. Det er flere besøk som allerede er kansellert og vi vet ikke når vi ser hverandre igjen i samme rom.  En bagatell i det store bildet, men igjen en påminnelse om hvor lite som skal til for å endre det en vanligvis tar for gitt.

Og det som slår meg mest i bakken er rasismen, forskjellsbehandlingen. Dette er så stort tema at det må bli skrevet om over tid.

Jeg håper jeg har lært ungene mine at alle er like mye verdt, det kan virke slik til nå. Nå må jeg lære dem å stå opp for vennene sine når de opplever forskjellsbehandling.

Endring starter bak husets fire vegger og innad i familier. Jeg håper dette er et tema som om noen år vil være ubegripelig å fatte at har vært et tema.

At alle uavhengig av tone på huden, legning , kjønn og tro blir behandlet likt.

En så enkel men samtidig så vanskelig ting.

Men jeg har håp.

Uvirkelig…

For en uvirkelig uke.

2020 blir virkelig året vi alle vil huske og jeg håper det kun blir på grunn av viruset for de aller fleste.

For nå ser jeg mange bekymrede venner og bekjente i sosiale medier. Mange som driver for seg selv, deriblant oss. Vi klarer oss og det håper jeg alle på vennelista også gjør.

For det er store ringvirkninger som vil velte flere bedrifter.

Igår kom eposten om at all konfirmant undervisning og seremonier er avlyst. For oss betyr det at vi må flytte feiringen til et senere tidspunkt, for vi har 12 gjester som i utgangspunktet som skal komme fra utlandet.

Dermed må vi avbestille catering, blomster og folk vil ikke handle gaver. Så alle disse kansellerte konfirmasjonene, avlyste bryllup, bursdager osv vil gi ringvirkninger som tar fra bedrifter forventede inntekter.

Vil vi i det hele tatt feire noe det neste halve året?

Kan bare ta dag for dag, lytte til råd og ta de nødvendige forhåndsregler slik at vi unngår smitte.

Luft klem til dere alle❤

Den tøffeste av oss alle.

Først og fremst vil jeg takke for all flott tilbakemelding på innslaget på Lørdagsrevyen og på Nrk.no. Det varmer med klemmer og gode ord, samtidig er det trist med alle dere som står sammen med oss. Men det er for dere vi gjorde dette, nettopp for at dere skal vite vi er flere.

Har du ikke sett innslaget og lest artikkelen så finner du den her: Lørdagsrevyen

Jeg har skrevet om dette flere ganger, og nå kan det nesten virke som at alt er rosenrødt, det er det ikke.

Vi har kommet et lite stykke på vei og med god hjelp så går det sakte fremover. Små skritt tilbake for så å begynne på nytt igjen.

All ros til Smiodden skole, de har en filosofi som jeg håper sprer seg.

Men over til det viktigste.

Denne artikkelen og nyhetsinnslaget hadde ikke blitt en realitet uten at hovedpersonen hadde godkjent det. Navnet er borte og hun er blitt anonymisert men det er fremdeles henne dette betyr alt for.

Hennes egne ord er at hun ønsker at dette skal komme frem i lyset i håp om at gjerne noen kan slippe det hun selv har vært igjennom.

Hun er ganske modig som har blitt intervjuet og blottlagt det vondeste kapittelet i sitt korte liv til fremmede. Og hun fortjener honnør for det.

Så en stor takk for at du valgte å si ja til å stille opp når vi ble spurt, og en stor takk for at du valgte å gå inn i alt som smerter for at dette skulle bli fortalt på riktig måte.

Det kostet mye, og derfor varmer det ekstra å høre at det har hjulpet noen allerede.

Neste skritt er å danne en aksjonsgruppe for å få dette inn på arenaer der endring er mulig og vi er aktive her.

Vi håper en dag at skolen kan se individer og ikke bare presse alle inn i samme form. Det taper alle på.

Takk for at du leste ❤

Sommer og komplekser

Med sommer og sol så flommer alle medier over i artikler om sommerkroppen.

Hvordan kle deg for å fremheve ditt og skjule datt. Hvordan spise sunnest mulig for å få den ultimate sommerkroppen.

Hva er greia med det!?!?

Heldigvis er det kommet en motvekt og mange som normaliserer den normale kroppen. For det er det de fleste av oss har, en normal og flott kropp.

Men komplekser som har hengt med på lasset i mange år sitter godt i.

Det er så lite som skal til, en kommentar som ikke er ment vondt. En bemerkning på et dumt tidspunkt. Så blir vi gjort oppmerksom på noe som egentlig ikke betyr noe men som plutselig blir ganske betydningsfullt allikevel.

Mitt store kompleks er bena mine.

Jeg har åreknuter, arvelig disponert og har operert tre ganger. Må nok gjøre det igjen før eller siden.

Gjør alt “riktig”, ingen røyk, lite alkohol, sunt kosthold og god fysisk form. Hjelper lite.

Jeg gikk i både korte skjørt og bikini for 20 år siden.

Så en dag med gode venner på stranda kom det en kommentar:

” Æsj!! Hva er det bak på beinet ditt?”

Da var det gjort for min del dessverre.

Jeg går ikke lengre i shorts, heller ikke korte skjørt og trives ikke i bikini på stranda.

Men er blitt litt tøffere med årene, og prøver meg litt frem. Og det går jo fint, folk stopper ikke opp og peker.

Så kanskje budskapet til flotte damer som bl.a “yummymummy” Veronica og Birgit Skarstein når frem etter hvert.

Dette innlegget er også et skritt i riktig retning, håper jeg.

Nå må det bare bli varmt nok til at jeg får testet ut og gå tur i shorts😊

Så til oss alle med et kompleks i en eller annen form, drit i!

Folk flest er så opptatt med sine egne at de ser ikke dine, og bryr de seg så betyr det egentlig svært lite.

Skulle bare ønske jeg så det selv for 20 år siden.

Nyt sommeren🌞

2019!!

Det ble jammen nesten fire måneder uten et eneste blogginnlegg…. Og årets første er litt sytete , så klikk deg ut hvis du ikke vil lese om det 😉

Men som jeg skrev i det forrige så hadde jeg startet å jobbe igjen og det har vel vært ganske altoppslukende. Etter over et år som sykemeldt så er det ganske heftig å starte opp igjen med hverdagslivet som skal rundt i tillegg.

Det var en fantastisk erfaring å være i julebutikken og det er mye av grunnen til at det har gått så godt som det har gjort.

Jeg tok en avgjørelse om å spandere PT på meg selv og startet med dette i begynnelsen på desember. For i tillegg til min EGPA+++ diagnose har jeg fått påvist begynnende artrose i begge hofter. På godt norsk slitasjegikt og det er smertefullt.

Heldigvis kan jeg forebygge med styrketrening og yoga, så der har jeg startet og gode resultater!

Men livet altså…. Det skjer her og nå, hver dag og hver time.

Så i slutten på 2018 døde min kjære onkel, og det ble en trist men fin tur til Danmark. Det ble samlivsbrudd for eldstedatter og hun har flyttet hjem, så det har skjedd mye på kort tid.

Hva er resultatet? En ganske dårlig nakke. Så noen skritt frem og noen skritt tilbake.

Men det er så vanvittig surt når det skjer, så idag etter to avlyste PT timer på rad så er jeg litt sur og oppgitt. Men det går over om fem minutt så det er greit.

Jeg ville nå egentlig bare si hei og takk for at dere er innom å leser.

Neste innlegg blir en oppdatering på skolefronten, for her går det mye bedre.

 

Godt 2019 ❤

 

Lenge siden..

Lenge siden jeg har oppdatert bloggen nå.

Flere grunner til det og de er alle positive.

Livet er bra for øyeblikket ( bortsett fra været 😉 )

Skolestarten har gått veldig bra, vi er godt ivaretatt og hovedpersonen selv ser lys i tunnelen. Det gjør at vi alle tar et ekstra godt magedrag og senker skuldrene noen hakk.

Og etter oppstarten så tok vi oss en velfortjent ferie. FERIE med store bokstaver. Vi reiste til Spania, nærmere bestemt Calpe. Fantastisk sted med sol og varme. Akkurat det vi trengte. Vi slappet av og visste at her hjemme hadde eldstejenta kontroll på hus og hund.

20180926_180531.jpg

Vi var her i 7 dager og vi har allerede bestemt oss for å reise tilbake.  Vi leide huset av naboene våre og det er åpent for utleie til kjente av oss. Så ta kontakt om det ser fristende ut. Anbefales på det varmeste.

IMG_20180921_162815_357.jpg

Jeg har også startet å jobbe igjen. Det er deilig, tøft og utmattende. Det tar tid å gjøre seg kjent med den nye tilværelsen og ikke minst starte å fungere igjen.

Men det er en bra start.

Skal prøve å oppdatere mer jevnlig fremover, jeg savner å skrive.

Så fremover blir det strikking, halloween planlegging, julebutikk og masse annet.

Ha en fin dag ❤

Takknemlig ❤

Om to uker har jeg vært sykemeldt i ett år. 52 uker med sykdom.

Litt uvirkelig å se tilbake på disse ukene for det har vært en reise på godt og vondt.

Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg har aldri vært så dårlig og ønsker ikke noen den samme reisen.

Det å ha en så sær diagnose er ensomt. Det er ingen lokal eller nasjonal forening. Ingen med erfaring i opptrening av skader og ingen med samme erfaringer som meg å snakke med.

Men ute i sosiale medier finnes det noen få. Og i løpet av de siste månedene har jeg fått likemenn å dele erfaringer med. I USA, New Zealand og Sverige. På Facebook er det ei gruppe for hele verden med 1000 medlemmer.

Det er ikke mange.

Men det jeg har innsett med å komme i kontakt med andre er hvor utrolig heldig jeg har vært.

Først og fremst for at jeg bor i Norge. For at jeg ble fanget opp på sykehuset av dyktige leger. Og ikke minst at kroppen responderer så bra på heftig medisinering.

Den immundempende behandlingen jeg får gjør at alle B-cellene mine blir utradert. Men den gjør at jeg har livskvalitet.

For det som gjør størst inntrykk på meg er hvor syke mange er. Mange som har hatt organsvikt, større nerveskader enn meg og dårlig livskvalitet. De lever. Men er så dårlige at de kun eksisterer.

Det kunne vært meg.

Jeg har en vei å gå men jeg har ett liv.

Takknemlig ❤

Egoist?

Livet er i endring.

Alltid.

Livet mitt er definitivt endret på utsiden, men jeg merker at en endring har sakte med sikkert kommet til overflaten på innsiden også.

Jeg finner mye inspirasjon rundt om på det store internettet og i bøker.

Og det deiligste jeg leser der er at endringen jeg kjenner på er så riktig og så på sin plass.

Hva er denne store endringen tenker kanskje du, og hvorfor blogge om det?

For meg som alltid har vært en JA person er det ganske skremmende å si nei. Rett og slett nei, ikke med hundre forklaringer og unnskyldninger som følge.

Og det beste av alt? Ingen dårlig samvittighet.

For jeg har begynt å sette meg selv og det jeg trenger først.

Trenger jeg å gå ut for å spise lunsj i et støyende lokale eller har jeg mer behov for en kopp the hjemme i godstolen? Tidligere hadde jeg gått uansett for jeg hadde fått så dårlig samvittighet for å si nei. Men nå er jeg blitt flinkere til å ta de rette valgene på de rette tidspunkt. De rette valgene for meg.

Det største utslaget dette har gitt foreløpig er at jeg trakk meg fra styret i Autismeforeningen. Fordi dette er ikke det rette for meg nå og når jeg hadde tatt valget så kjentes det ut som store sandsekker ble løftet av skuldrene mine. Jeg visste ikke engang at vervet tynget i så stor grad.

Så jeg har tenkt på dette med at vi “ler” av mennesker som starter å realisere gamle drømmer, forandrer væremåte og andre ting etter fylte førti++++

De kjøper motorsykkel, løper maraton, klatrer verdens høyeste fjell, skifter yrke, begynner å studere, får barn og listen er lang.. Førtiårskrisen humres det i flere hjem.

Kanskje vi heller skal se på det slik at det er i denne alderen mange av oss endelig blir voksne, voksne nok til å skjønne at livet er kort og ikke bør forsvinne i kjas og mas. Drømmer vil alltid forbli drømmer hvis vi ikke gjør noe med det og i denne alderen så har mange av oss erfart sykdom. Egen eller noen nært. Vi har erfart dødsfall og vi har kanskje fått noen kloke ord med på veien av noen som lærte av å ikke følge sin egen vei og tanke.

Er jeg blitt en egoist?

Kanskje det, men i det lange løp så er nok min “nye” evne som er under oppbygging noe som vil gagne både meg og mine i det lange løp.

 

Ha en fin dag med gode valg ❤

Er du ute etter inspirasjonstekster så vil jeg anbefale En Yogareise av Henriette Lien ( trenger ikke like yoga for å få noe klokt ut av boken), Yoga Girl av Rachel Brathen

Keep calm and carry on

Det står på koppen min idag og er jammen ganske sant.

Har skrevet en del om dette og være pårørende, pasient, foreldre, venn.

Det jeg har tenkt mye på i det siste er dette med aksept. Det å akseptere at endringer skjer og lære å leve med dem.

Ingen lett oppgave har jeg erfart.

For vi gjør det jo så uendelig mye enklere for oss selv ved å akseptere ting som faktisk ikke kan forandres på.

Så dette er ting jeg jobber med å akseptere:

* at min egen helsetilstand og kropp er endret og at dette må jeg ta hensyn til.

* at ikke alle skjønner vår livsituasjon og det beste er å ikke prøve å forklare.

* at noen slutter å snakke til meg fordi jeg har slettet dem som kontakt i sosiale medier.

* at enkelte mennesker er slik de alltid har vært og faktisk ikke vil endre seg.

* at jeg ikke trenger å si ja til alt jeg blir spurt om å stille opp på

* at jeg trenger ikke å bli likt av alle jeg møter på min vei

* at det er greit at jeg er meg

Nyt denne flotte dagen.

Jeg skal lytte til kroppen og ikke gjøre noen ting ❤

Mange lag💕

Det er fantastisk med vennskap. Vennskap med mange lag, da er det alltid et lag som passer best for dagen som ikke er så bra.

Idag er en sånn dag der en times god prat føles som terapi på resept.

Veldig takknemlig for at jeg er så heldig at jeg har noen av disse fantastiske menneskene i mitt liv.

God fredag💕