Slekters gang

På denne stien gikk jeg som liten med mine oldeforeldre, besteforeldre og foreldre. Husker lyden av skrittene våre på stien, duften av skogen og spenningen i kroppen. Kom vi til å støte på elgen? Oldemor fortalte om alle dyrene så streifet rundt gården og jeg husker at det var spennende.

Oldemor og oldefar døde med kort tids mellomrom når jeg var i 7 årsalderen, da fulgte noen år med en annen spenning. Ikke like koselig men like reell for de fleste som har vært innom arv og deling. Som liten hørte jeg bare drypp og kjente kun på stemningen rundt den evige diskusjonen. Det var oss og dem.

Det ble orden etterhvert på noe og i 1995 overtok mine foreldre det gamle huset og har brukt mye tid på å renovere.

Det er mye å holde og det gror godt på steder som dette. Og i mange år så var jeg ikke innstilt på at jeg ønsket å bruke like mye energi på denne plassen. Men det er noe med å være her. Jeg lander på en egen måte her nede, får en ro jeg ikke har andre steder.

Dette er hjemme på mange måter. Det er sært å tenke på at oldemor og oldefar kjøpte gården i 1925. Mormor og søsteren er født og oppvokst her. Jeg vet veien hun gikk til skolen og det var ikke noe luksus gitt. Jeg kjente de “gamle” naboene her som liten og jeg kan gå på gamle stier.

Mye er forandret etter hyttebygging i stor skala her nede.

Jeg kan ikke gå til sjøen lengre kun i skogen. Men huset og området rundt er slik det alltid har vært.

Og nå er det min tur. Jeg skal få overta denne plassen. I første omgang som eier sammen med foreldrene mine og som alle barn så ønsker jeg at jeg slipper å ta stilling til arv på mange mange mange år.

Foreldre bør jo leve evig.

Men jeg har fått tillit og lov til å bli deleier. Det er jeg veldig takknemlig for. Jeg er takknemlig for at min kjære mann ønsker å ta del i dette sammen med meg, for det er ikke en selvfølge.

Og så er jeg takknemlig for at min bror er enig og lar meg få overta.

Ny epoke og nye muligheter.

Spise seg frisk?

20200901_1127117145224698766370218.jpg

Dette er to bøker jeg leser akkurat nå, Omstart 30 er en praktisk guide og Bliss legger til det jeg ønsker å vite om hvorfor jeg bør foreta valgene de begge mener er bra.

For er det mulig å spise seg frisk? Det er det som gjenstår for meg som det viktigste spørsmålet. Min historie har jeg nevnt før, men noe av den finnes også her Bivirkninger!

Etter å ha blitt syk og deretter symptomfri, så er jeg fremdeles ikke frisk. Jeg får de samme betennelsene om og om igjen. Frustrerende når jeg ifølge råd gjør det som er riktig. Jeg har slimposebetennelse i hofta, betent akilles og konstant bihulebetennelse, (dvs de er helt tette og legen ville helst operert igår).

Ingen av legene jeg møter på spør meg om diett, søvn eller livet generelt. Det jeg derimot får er sterke smertestillende ( som fucker med hodet) og beskjed om å ta det med ro. Det hjelper ingenting faktisk. For med en gang jeg kutter pillene og begynner å bevege på meg så er det like ille igjen.

Så en ond sirkel der, smerter, lite søvn, mer stress, ennå mindre søvn, trøstespising, vektoppgang og ennå verre form.

Så hvor kommer maten inn i bildet? Det skal ikke mange søk til for å få informasjon om at sukker, hvetemel og halvfabrikat ikke er bra for oss. Men hvorfor sier ikke legene noe om dette?

Når jeg sitter og leser disse bøkene, og jeg må lese for å forstå og skjønne hvorfor jeg skal velge bort sjokoladen jeg elsker, osten, melken og brødet. Og jo mer jeg leser jo mer logisk virker det.

Diett sammen med stressreduksjon og søvn, gjør at kroppen får det bedre.

Så langt har jeg kommet, har meldt meg på kurs og leser og absorberer.

Dietten må endres, ikke bare for en periode men for livet.

For slik det er nå vil jeg ikke ha det.

Har du erfaring med dette vil jeg gjerne høre fra deg. Alle tips og informasjon mottas med nysgjerrighet og glede ❤

Takk for du leste og ha en fin dag.

Håpet er der ennå..

Det blir lite oppdateringer for tiden, jeg er så overveldet at hvis jeg først begynner å skrive eller snakke så flommer det over.

Vi er i en limbosituasjon der vi alle på sett og vis strever for å holde hovet over vannet.

Med ett sykt barn, et ungdomskolebarn og et voksent barn som er alenemamma der alle tre trenger støtte og hjelp så er det jammen ikke enkelt. For jeg er jo like mye mamma til dem alle tre.

Det er til tider ganske tungt, og jeg er nok litt tilbake der jeg var for noen år siden. Svarer helst ikke på om det går bra og jeg unngår sosiale settinger der det kan bli for mange spørsmål.

For det er så mange godhjertede mennesker som bare vil hjelpe, vil bare gi noen råd. Men det er veldig slitsomt med disse gode rådene, for hvis du ikke er i vår situasjon ( noe som heldigvis ikke mange er) så er de ikke så gode råd. De føles tvertimot som en belastning i en allerede sykt krevende situasjon.

Hvem er det som hjelper meg da? Jo, jeg har funnet et støttende nettverk i foreldre med barn med samme utfordringer. Det er fantastisk å ha et slikt nettverk, der en blir forstått.

Gode venner, de som har vært der hele veien og som ser meg. Vet når det er nok snakk om enkelte ting og kun behov for fjas. Men ser også når jeg trenger å bare få ting ut uten de gode rådene som så ofte kommer etter en utblåsning.

Men som overskriften sier, jeg har ennå håp. For mister jeg håpet så mister jeg alt.

Det vil bli flere oppdateringer fremover, for jeg trenger det.

Jeg er ikke sint og frustrert som jeg var når jeg opprettet bloggen. Nå er jeg i en fase etter søking av hva er det som kan hjelpe mitt barn. Hvor ligger nøkkelen?

Det er så mye ny forskning på feltet og når jeg må opplyse behandler om symptomer som er ganske fremtredende så har jeg jo innsett at jeg må søke etter informasjonen selv.

Jeg vil dele litt etterhvert, for det er store tema som krever tid å sette seg inn.

Takk for at du leste ❤screenshot_20170207-124340.jpg

2020 et år for endring

Dette året kan virke som det er et etterlengtet år på mange måter.

Store endringer i sving på så å si alle områder og jeg blir slått av hvor trist det er at så drastiske saker må til for holdningsendringer.

Det vi har sett og kommer til å se er at ingen jobber er sikre. Høy inntekt, fint hus og dyr bil har ingenting å si hvis jobben du gjør blir overflødig.

Gjennom krisen har vi alle blitt observante på hvor viktige jobbene “ingen vil ha” er.

For det er dessverre slik at det er lavstatus yrker til tross for at de er spennende, utfordrende og nødvendige.

Jeg har også blitt obs på hvor sårbart livet vi har tatt for gitt er, klemmene vi får og gir. Praten med de du treffer i hverdagen, for når en plutselig må være hjemme så treffer en jo heller ingen.

Ser også hvor påvirket vi er av at familie bor utenlands, vi har nå ikke sett tanter og onkler på over et halvt år. Det er flere besøk som allerede er kansellert og vi vet ikke når vi ser hverandre igjen i samme rom.  En bagatell i det store bildet, men igjen en påminnelse om hvor lite som skal til for å endre det en vanligvis tar for gitt.

Og det som slår meg mest i bakken er rasismen, forskjellsbehandlingen. Dette er så stort tema at det må bli skrevet om over tid.

Jeg håper jeg har lært ungene mine at alle er like mye verdt, det kan virke slik til nå. Nå må jeg lære dem å stå opp for vennene sine når de opplever forskjellsbehandling.

Endring starter bak husets fire vegger og innad i familier. Jeg håper dette er et tema som om noen år vil være ubegripelig å fatte at har vært et tema.

At alle uavhengig av tone på huden, legning , kjønn og tro blir behandlet likt.

En så enkel men samtidig så vanskelig ting.

Men jeg har håp.

Uvirkelig…

For en uvirkelig uke.

2020 blir virkelig året vi alle vil huske og jeg håper det kun blir på grunn av viruset for de aller fleste.

For nå ser jeg mange bekymrede venner og bekjente i sosiale medier. Mange som driver for seg selv, deriblant oss. Vi klarer oss og det håper jeg alle på vennelista også gjør.

For det er store ringvirkninger som vil velte flere bedrifter.

Igår kom eposten om at all konfirmant undervisning og seremonier er avlyst. For oss betyr det at vi må flytte feiringen til et senere tidspunkt, for vi har 12 gjester som i utgangspunktet som skal komme fra utlandet.

Dermed må vi avbestille catering, blomster og folk vil ikke handle gaver. Så alle disse kansellerte konfirmasjonene, avlyste bryllup, bursdager osv vil gi ringvirkninger som tar fra bedrifter forventede inntekter.

Vil vi i det hele tatt feire noe det neste halve året?

Kan bare ta dag for dag, lytte til råd og ta de nødvendige forhåndsregler slik at vi unngår smitte.

Luft klem til dere alle❤

Den tøffeste av oss alle.

Først og fremst vil jeg takke for all flott tilbakemelding på innslaget på Lørdagsrevyen og på Nrk.no. Det varmer med klemmer og gode ord, samtidig er det trist med alle dere som står sammen med oss. Men det er for dere vi gjorde dette, nettopp for at dere skal vite vi er flere.

Har du ikke sett innslaget og lest artikkelen så finner du den her: Lørdagsrevyen

Jeg har skrevet om dette flere ganger, og nå kan det nesten virke som at alt er rosenrødt, det er det ikke.

Vi har kommet et lite stykke på vei og med god hjelp så går det sakte fremover. Små skritt tilbake for så å begynne på nytt igjen.

All ros til Smiodden skole, de har en filosofi som jeg håper sprer seg.

Men over til det viktigste.

Denne artikkelen og nyhetsinnslaget hadde ikke blitt en realitet uten at hovedpersonen hadde godkjent det. Navnet er borte og hun er blitt anonymisert men det er fremdeles henne dette betyr alt for.

Hennes egne ord er at hun ønsker at dette skal komme frem i lyset i håp om at gjerne noen kan slippe det hun selv har vært igjennom.

Hun er ganske modig som har blitt intervjuet og blottlagt det vondeste kapittelet i sitt korte liv til fremmede. Og hun fortjener honnør for det.

Så en stor takk for at du valgte å si ja til å stille opp når vi ble spurt, og en stor takk for at du valgte å gå inn i alt som smerter for at dette skulle bli fortalt på riktig måte.

Det kostet mye, og derfor varmer det ekstra å høre at det har hjulpet noen allerede.

Neste skritt er å danne en aksjonsgruppe for å få dette inn på arenaer der endring er mulig og vi er aktive her.

Vi håper en dag at skolen kan se individer og ikke bare presse alle inn i samme form. Det taper alle på.

Takk for at du leste ❤

Sommer og komplekser

Med sommer og sol så flommer alle medier over i artikler om sommerkroppen.

Hvordan kle deg for å fremheve ditt og skjule datt. Hvordan spise sunnest mulig for å få den ultimate sommerkroppen.

Hva er greia med det!?!?

Heldigvis er det kommet en motvekt og mange som normaliserer den normale kroppen. For det er det de fleste av oss har, en normal og flott kropp.

Men komplekser som har hengt med på lasset i mange år sitter godt i.

Det er så lite som skal til, en kommentar som ikke er ment vondt. En bemerkning på et dumt tidspunkt. Så blir vi gjort oppmerksom på noe som egentlig ikke betyr noe men som plutselig blir ganske betydningsfullt allikevel.

Mitt store kompleks er bena mine.

Jeg har åreknuter, arvelig disponert og har operert tre ganger. Må nok gjøre det igjen før eller siden.

Gjør alt “riktig”, ingen røyk, lite alkohol, sunt kosthold og god fysisk form. Hjelper lite.

Jeg gikk i både korte skjørt og bikini for 20 år siden.

Så en dag med gode venner på stranda kom det en kommentar:

” Æsj!! Hva er det bak på beinet ditt?”

Da var det gjort for min del dessverre.

Jeg går ikke lengre i shorts, heller ikke korte skjørt og trives ikke i bikini på stranda.

Men er blitt litt tøffere med årene, og prøver meg litt frem. Og det går jo fint, folk stopper ikke opp og peker.

Så kanskje budskapet til flotte damer som bl.a “yummymummy” Veronica og Birgit Skarstein når frem etter hvert.

Dette innlegget er også et skritt i riktig retning, håper jeg.

Nå må det bare bli varmt nok til at jeg får testet ut og gå tur i shorts😊

Så til oss alle med et kompleks i en eller annen form, drit i!

Folk flest er så opptatt med sine egne at de ser ikke dine, og bryr de seg så betyr det egentlig svært lite.

Skulle bare ønske jeg så det selv for 20 år siden.

Nyt sommeren🌞

2019!!

Det ble jammen nesten fire måneder uten et eneste blogginnlegg…. Og årets første er litt sytete , så klikk deg ut hvis du ikke vil lese om det 😉

Men som jeg skrev i det forrige så hadde jeg startet å jobbe igjen og det har vel vært ganske altoppslukende. Etter over et år som sykemeldt så er det ganske heftig å starte opp igjen med hverdagslivet som skal rundt i tillegg.

Det var en fantastisk erfaring å være i julebutikken og det er mye av grunnen til at det har gått så godt som det har gjort.

Jeg tok en avgjørelse om å spandere PT på meg selv og startet med dette i begynnelsen på desember. For i tillegg til min EGPA+++ diagnose har jeg fått påvist begynnende artrose i begge hofter. På godt norsk slitasjegikt og det er smertefullt.

Heldigvis kan jeg forebygge med styrketrening og yoga, så der har jeg startet og gode resultater!

Men livet altså…. Det skjer her og nå, hver dag og hver time.

Så i slutten på 2018 døde min kjære onkel, og det ble en trist men fin tur til Danmark. Det ble samlivsbrudd for eldstedatter og hun har flyttet hjem, så det har skjedd mye på kort tid.

Hva er resultatet? En ganske dårlig nakke. Så noen skritt frem og noen skritt tilbake.

Men det er så vanvittig surt når det skjer, så idag etter to avlyste PT timer på rad så er jeg litt sur og oppgitt. Men det går over om fem minutt så det er greit.

Jeg ville nå egentlig bare si hei og takk for at dere er innom å leser.

Neste innlegg blir en oppdatering på skolefronten, for her går det mye bedre.

 

Godt 2019 ❤

 

Lenge siden..

Lenge siden jeg har oppdatert bloggen nå.

Flere grunner til det og de er alle positive.

Livet er bra for øyeblikket ( bortsett fra været 😉 )

Skolestarten har gått veldig bra, vi er godt ivaretatt og hovedpersonen selv ser lys i tunnelen. Det gjør at vi alle tar et ekstra godt magedrag og senker skuldrene noen hakk.

Og etter oppstarten så tok vi oss en velfortjent ferie. FERIE med store bokstaver. Vi reiste til Spania, nærmere bestemt Calpe. Fantastisk sted med sol og varme. Akkurat det vi trengte. Vi slappet av og visste at her hjemme hadde eldstejenta kontroll på hus og hund.

20180926_180531.jpg

Vi var her i 7 dager og vi har allerede bestemt oss for å reise tilbake.  Vi leide huset av naboene våre og det er åpent for utleie til kjente av oss. Så ta kontakt om det ser fristende ut. Anbefales på det varmeste.

IMG_20180921_162815_357.jpg

Jeg har også startet å jobbe igjen. Det er deilig, tøft og utmattende. Det tar tid å gjøre seg kjent med den nye tilværelsen og ikke minst starte å fungere igjen.

Men det er en bra start.

Skal prøve å oppdatere mer jevnlig fremover, jeg savner å skrive.

Så fremover blir det strikking, halloween planlegging, julebutikk og masse annet.

Ha en fin dag ❤

Takknemlig ❤

Om to uker har jeg vært sykemeldt i ett år. 52 uker med sykdom.

Litt uvirkelig å se tilbake på disse ukene for det har vært en reise på godt og vondt.

Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg har aldri vært så dårlig og ønsker ikke noen den samme reisen.

Det å ha en så sær diagnose er ensomt. Det er ingen lokal eller nasjonal forening. Ingen med erfaring i opptrening av skader og ingen med samme erfaringer som meg å snakke med.

Men ute i sosiale medier finnes det noen få. Og i løpet av de siste månedene har jeg fått likemenn å dele erfaringer med. I USA, New Zealand og Sverige. På Facebook er det ei gruppe for hele verden med 1000 medlemmer.

Det er ikke mange.

Men det jeg har innsett med å komme i kontakt med andre er hvor utrolig heldig jeg har vært.

Først og fremst for at jeg bor i Norge. For at jeg ble fanget opp på sykehuset av dyktige leger. Og ikke minst at kroppen responderer så bra på heftig medisinering.

Den immundempende behandlingen jeg får gjør at alle B-cellene mine blir utradert. Men den gjør at jeg har livskvalitet.

For det som gjør størst inntrykk på meg er hvor syke mange er. Mange som har hatt organsvikt, større nerveskader enn meg og dårlig livskvalitet. De lever. Men er så dårlige at de kun eksisterer.

Det kunne vært meg.

Jeg har en vei å gå men jeg har ett liv.

Takknemlig ❤