Noen dager får jeg skikkelige påminnelser om at jeg har faktisk en kronisk sykdom.

Den ligger i ro akkurat nå og har gjort det en stund. Alt av prøver er strålende og medisiner blir kuttet. De har kuttet MabThera som er en ganske kraftig immundempende medisin. Og den neste så står for tur er methotrexate. Den blir jeg veldig dårlig av så gleder meg til å slippe de sprøytene.

Det er slik at jeg blir kvalm bare jeg kjenner lukten av desinfiserende, kjempefint i disse pandemi tider..

Så stort sett så går det helt fint til jeg får dager som dette. Har styrt litt på i de siste ukene så kroppen sier ifra, sliten gjennom marg og bein.

Så må jeg til ortopedisk ingeniør og få spesialbygde såler og kanskje bygge om fremtidige sko. Det er jo fint å ha muligheten men kjipt å måtte ha det. Og det er fordi dropfoten er betent i Akilles og vil ikke bli bedre.

Så til hudlege etterpå hvor føflekk blir fjernet, og han forteller at med min medisinering så er immunforsvaret så nede at andre ting kan poppe frem som f.eks kreft i føflekker osv. Yay…. Men det har faktisk ingen fortalt at jeg skal passe på iløpet av tre år. Men ingen skade skjedd forhåpentligvis.

Så siste stopp for idag hos livbøyen min Ingrid. De ukentlige fysioterapeut timene som holder meg flytende.

Og nå er jeg utslitt og full av tanker. For dette er jo endel av hverdagen, men innimellom så blir jeg usynlig syk for meg selv også.

Så note to self. Mer søvn og passe bedre på meg selv.

Takk for du leste ❤

For et år…

Avslutning med tragedien i Gjerdrum var toppen vi virkelig ikke trengte. Grusomt og hjerteskjærende.

For oss personlig var det en skremmende start på året når min mor falt om utenfor butikken. Ble hentet av ambulanse og hun husker svært lite fra hendelsen.

Det satte en støkk i oss, men det gikk godt og hun har ingen men etter hendelsen.

Så kom covid-19.

For meg med den sykdommen jeg har er det skummelt, mannen bodde i kjelleren i fem uker for å kunne gå på jobb og samtidig skåne meg.

Men det viruset har stukket kjepper i hjulene for oss som alle andre.

Minsten gikk glipp av siste tiden på barneskolen og oppstart på ungdomsskolen slik det tradisjonelt skal være.

Mellomste fikk seg en trøkk når alt av behandlingstilbud ble stengt for oppmøte og hun har hatt en jævlig tøff periode som har påvirket oss alle. Konfirmasjon utsatt på ubestemt tid siden gjestene bor i røde land.

Eldste gikk gjennom brudd, flyttet til ny leilighet og fikk det bedre. Solstråla av et barnebarn har vært et lyspunkt for oss alle sammen.

I juni fikk jeg en betennelse i akilles som endte med foten i skinne i 8 uker nå på slutten av året.

Familien i England har vi ikke sett på over ett år og det kjennes. Takk og lov for andre kommunikasjons muligheter.

Årets fest og hangover var et bryllup i august. Det trengtes ❤

Jeg syns 2020 har vært et tungt år personlig på så mange plan, det har vært usigelig trist å stå på sidelinjen når et vennepar mistet sitt ufødte barn. Knuste hjertet mitt❤

Og det er flere som har mistet en kjær, jeg har tenkt på dere og det tøffeste har vært å ikke kunne gi en klem. Hvem kunne ant hvor hardt akkurat det skulle bli…

Det å være langt borte når familiemedlemmer er alene eller syke det har også vært ekstra tungt iår.

I skrivende stund så er restriksjoner strengere enn noengang. Men allikevel er jeg optimistisk. Jeg har troen på at iløpet av 2021 skal vi igjen få danse på festival og klemme hverandre.

Godt nyttår ❤

August for 9 år siden ble livet mitt snudd på ganske kort tid. Jeg måtte slutte i jobben som butikkleder siden butikken skulle avvikles, vi kjøpte et hus som måtte omtrent totalrenoveres.

Ingen god kombinasjon, men istedenfor å gå arbeidsledig gikk jeg noen runder med meg selv og diskuterte med min trofaste støttespiller John før jeg bestemte meg for å bli hagedesigner.

Jeg arbeidet allerede ved hagesenteret og her så vi en økende interesse for å få designet uteområdet sitt. Så jeg kastet meg inn i et studie på engelsk via nett og gikk på etablererkurs.

Det gikk bra, og det var veldig fint å få hjelpe forskjellige mennesker med å få sitt uteområde til en kjekk plass å være.

• 

I løpet av disse årene har det vært opp og nedturer på privaten, og når alt står og faller på egen arbeidsinnsats så blir det krevende å drive.

Men det har vært kjekt, jeg har vært heldig og blitt kjent med noen rå damer som alle driver egne bedrifter. Full av beundring for alle som satser og får det til. Og dette er litt av grunnen til at jeg har holdt på litt lengre enn planlagt, veldig kjekke folk i nettverket mitt.

Men nå er det nok.

Idag har jeg vært ute på mitt siste oppdrag, rart siden dette er datoen det ble offisielt at jeg skulle starte.

• 

Men dette var aldri min drøm, det var en jobb som ble skapt av et behov og ikke det at jeg gikk med en hagedesigner i “magen”.

Jeg har andre drømmer og mål, og 2021 satser jeg på å realisere dem. Jeg beholder dem som en hemmelighet en stund til, men jeg er snart tilbake på grunder arenaen.

Men foreløpig har jeg en pause fra gründervirksomhet og fokuserer 100% på det viktigste av alt akkurat nå og det er familien.

Takk for all støtte, heiarop, delinger og anbefalinger.

På denne stien gikk jeg som liten med mine oldeforeldre, besteforeldre og foreldre. Husker lyden av skrittene våre på stien, duften av skogen og spenningen i kroppen. Kom vi til å støte på elgen? Oldemor fortalte om alle dyrene så streifet rundt gården og jeg husker at det var spennende.

Oldemor og oldefar døde med kort tids mellomrom når jeg var i 7 årsalderen, da fulgte noen år med en annen spenning. Ikke like koselig men like reell for de fleste som har vært innom arv og deling. Som liten hørte jeg bare drypp og kjente kun på stemningen rundt den evige diskusjonen. Det var oss og dem.

Det ble orden etterhvert på noe og i 1995 overtok mine foreldre det gamle huset og har brukt mye tid på å renovere.

Det er mye å holde og det gror godt på steder som dette. Og i mange år så var jeg ikke innstilt på at jeg ønsket å bruke like mye energi på denne plassen. Men det er noe med å være her. Jeg lander på en egen måte her nede, får en ro jeg ikke har andre steder.

Dette er hjemme på mange måter. Det er sært å tenke på at oldemor og oldefar kjøpte gården i 1925. Mormor og søsteren er født og oppvokst her. Jeg vet veien hun gikk til skolen og det var ikke noe luksus gitt. Jeg kjente de “gamle” naboene her som liten og jeg kan gå på gamle stier.

Mye er forandret etter hyttebygging i stor skala her nede.

Jeg kan ikke gå til sjøen lengre kun i skogen. Men huset og området rundt er slik det alltid har vært.

Og nå er det min tur. Jeg skal få overta denne plassen. I første omgang som eier sammen med foreldrene mine og som alle barn så ønsker jeg at jeg slipper å ta stilling til arv på mange mange mange år.

Foreldre bør jo leve evig.

Men jeg har fått tillit og lov til å bli deleier. Det er jeg veldig takknemlig for. Jeg er takknemlig for at min kjære mann ønsker å ta del i dette sammen med meg, for det er ikke en selvfølge.

Og så er jeg takknemlig for at min bror er enig og lar meg få overta.

Ny epoke og nye muligheter.

Dette er to bøker jeg leser akkurat nå, Omstart 30 er en praktisk guide og Bliss legger til det jeg ønsker å vite om hvorfor jeg bør foreta valgene de begge mener er bra.

For er det mulig å spise seg frisk? Det er det som gjenstår for meg som det viktigste spørsmålet. Min historie har jeg nevnt før, men noe av den finnes også her Bivirkninger!

Etter å ha blitt syk og deretter symptomfri, så er jeg fremdeles ikke frisk. Jeg får de samme betennelsene om og om igjen. Frustrerende når jeg ifølge råd gjør det som er riktig. Jeg har slimposebetennelse i hofta, betent akilles og konstant bihulebetennelse, (dvs de er helt tette og legen ville helst operert igår).

Ingen av legene jeg møter på spør meg om diett, søvn eller livet generelt. Det jeg derimot får er sterke smertestillende ( som fucker med hodet) og beskjed om å ta det med ro. Det hjelper ingenting faktisk. For med en gang jeg kutter pillene og begynner å bevege på meg så er det like ille igjen.

Så en ond sirkel der, smerter, lite søvn, mer stress, ennå mindre søvn, trøstespising, vektoppgang og ennå verre form.

Så hvor kommer maten inn i bildet? Det skal ikke mange søk til for å få informasjon om at sukker, hvetemel og halvfabrikat ikke er bra for oss. Men hvorfor sier ikke legene noe om dette?

Når jeg sitter og leser disse bøkene, og jeg må lese for å forstå og skjønne hvorfor jeg skal velge bort sjokoladen jeg elsker, osten, melken og brødet. Og jo mer jeg leser jo mer logisk virker det.

Diett sammen med stressreduksjon og søvn, gjør at kroppen får det bedre.

Så langt har jeg kommet, har meldt meg på kurs og leser og absorberer.

Dietten må endres, ikke bare for en periode men for livet.

For slik det er nå vil jeg ikke ha det.

Har du erfaring med dette vil jeg gjerne høre fra deg. Alle tips og informasjon mottas med nysgjerrighet og glede ❤

Takk for du leste og ha en fin dag.

Det blir lite oppdateringer for tiden, jeg er så overveldet at hvis jeg først begynner å skrive eller snakke så flommer det over.

Vi er i en limbosituasjon der vi alle på sett og vis strever for å holde hovet over vannet.

Med ett sykt barn, et ungdomskolebarn og et voksent barn som er alenemamma der alle tre trenger støtte og hjelp så er det jammen ikke enkelt. For jeg er jo like mye mamma til dem alle tre.

Det er til tider ganske tungt, og jeg er nok litt tilbake der jeg var for noen år siden. Svarer helst ikke på om det går bra og jeg unngår sosiale settinger der det kan bli for mange spørsmål.

For det er så mange godhjertede mennesker som bare vil hjelpe, vil bare gi noen råd. Men det er veldig slitsomt med disse gode rådene, for hvis du ikke er i vår situasjon ( noe som heldigvis ikke mange er) så er de ikke så gode råd. De føles tvertimot som en belastning i en allerede sykt krevende situasjon.

Hvem er det som hjelper meg da? Jo, jeg har funnet et støttende nettverk i foreldre med barn med samme utfordringer. Det er fantastisk å ha et slikt nettverk, der en blir forstått.

Gode venner, de som har vært der hele veien og som ser meg. Vet når det er nok snakk om enkelte ting og kun behov for fjas. Men ser også når jeg trenger å bare få ting ut uten de gode rådene som så ofte kommer etter en utblåsning.

Men som overskriften sier, jeg har ennå håp. For mister jeg håpet så mister jeg alt.

Det vil bli flere oppdateringer fremover, for jeg trenger det.

Jeg er ikke sint og frustrert som jeg var når jeg opprettet bloggen. Nå er jeg i en fase etter søking av hva er det som kan hjelpe mitt barn. Hvor ligger nøkkelen?

Det er så mye ny forskning på feltet og når jeg må opplyse behandler om symptomer som er ganske fremtredende så har jeg jo innsett at jeg må søke etter informasjonen selv.

Jeg vil dele litt etterhvert, for det er store tema som krever tid å sette seg inn.

Takk for at du leste ❤

Dette året kan virke som det er et etterlengtet år på mange måter.

Store endringer i sving på så å si alle områder og jeg blir slått av hvor trist det er at så drastiske saker må til for holdningsendringer.

Det vi har sett og kommer til å se er at ingen jobber er sikre. Høy inntekt, fint hus og dyr bil har ingenting å si hvis jobben du gjør blir overflødig.

Gjennom krisen har vi alle blitt observante på hvor viktige jobbene “ingen vil ha” er.

For det er dessverre slik at det er lavstatus yrker til tross for at de er spennende, utfordrende og nødvendige.

Jeg har også blitt obs på hvor sårbart livet vi har tatt for gitt er, klemmene vi får og gir. Praten med de du treffer i hverdagen, for når en plutselig må være hjemme så treffer en jo heller ingen.

Ser også hvor påvirket vi er av at familie bor utenlands, vi har nå ikke sett tanter og onkler på over et halvt år. Det er flere besøk som allerede er kansellert og vi vet ikke når vi ser hverandre igjen i samme rom.  En bagatell i det store bildet, men igjen en påminnelse om hvor lite som skal til for å endre det en vanligvis tar for gitt.

Og det som slår meg mest i bakken er rasismen, forskjellsbehandlingen. Dette er så stort tema at det må bli skrevet om over tid.

Jeg håper jeg har lært ungene mine at alle er like mye verdt, det kan virke slik til nå. Nå må jeg lære dem å stå opp for vennene sine når de opplever forskjellsbehandling.

Endring starter bak husets fire vegger og innad i familier. Jeg håper dette er et tema som om noen år vil være ubegripelig å fatte at har vært et tema.

At alle uavhengig av tone på huden, legning , kjønn og tro blir behandlet likt.

En så enkel men samtidig så vanskelig ting.

Men jeg har håp.

For en uvirkelig uke.

2020 blir virkelig året vi alle vil huske og jeg håper det kun blir på grunn av viruset for de aller fleste.

For nå ser jeg mange bekymrede venner og bekjente i sosiale medier. Mange som driver for seg selv, deriblant oss. Vi klarer oss og det håper jeg alle på vennelista også gjør.

For det er store ringvirkninger som vil velte flere bedrifter.

Igår kom eposten om at all konfirmant undervisning og seremonier er avlyst. For oss betyr det at vi må flytte feiringen til et senere tidspunkt, for vi har 12 gjester som i utgangspunktet som skal komme fra utlandet.

Dermed må vi avbestille catering, blomster og folk vil ikke handle gaver. Så alle disse kansellerte konfirmasjonene, avlyste bryllup, bursdager osv vil gi ringvirkninger som tar fra bedrifter forventede inntekter.

Vil vi i det hele tatt feire noe det neste halve året?

Kan bare ta dag for dag, lytte til råd og ta de nødvendige forhåndsregler slik at vi unngår smitte.

Luft klem til dere alle❤