Hvor ble året av?

Det ble jammen bare fem innlegg iløpet av 2019.

Flere grunner til det, men en av dem er moderasjon. Jeg moderer det jeg deler og jeg er mindre sint enn før. For det var det som var drivkraften for oppstart av bloggen. Jeg var fly forbanna på hele situasjonen vi sto i der og da.

Nå er det litt annerledes for ting er blitt endret. Og hvordan er det blitt annerledes?

Først og fremst så er min egen helse litt mer i fokus og 2019 ble året for prøving og feiling.

Jeg startet med personlig trener Gyda i desember 2018. Fantastiske torsdager sammen med henne. Litt ufrivillig pause på vårparten da jeg tok meg godt med vann over hodet og gikk på en smell der. Samme har skjedd nå i høst etter september. Blir for mye på en gang og det slår dårlig ut. Prøver og feiler, og noen ganger går jeg på trynet. Men lærer heldigvis etter hver gang. Håper å være igang igjen snart iløpet av januar. Det beste eksemplet på å tryne var på SUP kurs i august. Klarte såvidt og stå på brettet, trynte så det sang flere ganger. Men det motiverer for å trene balansen å prøve på nytt i år.

Helsen er bra, stort sett.

Symptom fri men fremdeles under immundempende behandling. Så jeg vaksinerer meg og holder avstand til syke mennesker.

Nytt på diagnosefronten er konstant bihulebetennelse, noe som forklarer mye av diverse plager og hvorfor det gjør vondt å fly ( heldigvis ikke så ofte). De vil helst operere, men jeg orker ikke tanken på sykehus ennå.  Kanskje jeg må iløpet av 2020, men håper at et mirakel inntreffer og jeg slipper 😉 ( evig optimist! )

Tenk at jeg er mormor!! Ennå litt sykt at dette lille smilende mennesket er mitt barnebarn, men for en fantastisk opplevelse. Det å få være med på fødselen hennes er vel det største øyeblikket i 2019. Og ventetiden er vel en av grunnene til at jeg føler 2019 blåste forbi.

20190916_2040333970915108809913009.jpg

Men med dette lille vidunderet fulgte både sorger og utfordringer for datters del.

Det forteller hun om selv her.

Den verdiløse gulljenta?

Heldigvis har hun også fått en fantastisk kjæreste som er en flott pappa og som vi setter stor pris på.  Og nå ser vi frem til barnedåp og et spennende år med dem alle tre.

Jobbmessig har året føket forbi, vi har begge arbeidet mye og det viser igjen på hvor lite vi har fått gjennomført av prosjekter hjemme. Det har også bydd på utfordringer når jentene er vant til hjemmeværende mamma med hjemmekontor.

Jentene har begge hatt sine utfordringer og gleder iløpet av året.

Det er begrenset hvor mye jeg skriver om dem og deres privatliv utover det jeg får lov å dele, men dette temaet er så viktig at det må skrives om. Og dette er også litt av grunnen for at det er skrevet lite og ting er blitt som de er blitt.

Et av våre barn har fått depresjon og vi andre er pårørende. Det er ingen enkel situasjon å være i for noen av oss. Det er tungt for den deprimerte og tungt for oss rundt for det er så lite vi kan gjøre for å hjelpe.

Vi er heldige og får hjelp, men den som må gå veien alene er den syke. Samtidig skal de som ikke syke ivaretas på rett måte. Mange hensyn må tas og ikke alle er like enkle å forstå. Men akkurat nå så er det masse fokus på psykisk helse og det er viktig å huske at dette rammer hvem som helst, når som helst og at det ikke viser utenpå.

Jeg avsluttet 2019 og starter 2020 på pleiepenger og er takknemlig for at vi bor i et land der dette er en mulighet. Jeg får ivaretatt de som betyr mest og det er det viktigste i mitt liv akkurat nå.

Det skjer mye på mange fronter fremover og jeg håper jeg blir flinkere til å blogge i 2020.

Takk for at du leste.

Godt nyttår og ta vare på de rundt deg ❤

 

Den tøffeste av oss alle.

Først og fremst vil jeg takke for all flott tilbakemelding på innslaget på Lørdagsrevyen og på Nrk.no. Det varmer med klemmer og gode ord, samtidig er det trist med alle dere som står sammen med oss. Men det er for dere vi gjorde dette, nettopp for at dere skal vite vi er flere.

Har du ikke sett innslaget og lest artikkelen så finner du den her: Lørdagsrevyen

Jeg har skrevet om dette flere ganger, og nå kan det nesten virke som at alt er rosenrødt, det er det ikke.

Vi har kommet et lite stykke på vei og med god hjelp så går det sakte fremover. Små skritt tilbake for så å begynne på nytt igjen.

All ros til Smiodden skole, de har en filosofi som jeg håper sprer seg.

Men over til det viktigste.

Denne artikkelen og nyhetsinnslaget hadde ikke blitt en realitet uten at hovedpersonen hadde godkjent det. Navnet er borte og hun er blitt anonymisert men det er fremdeles henne dette betyr alt for.

Hennes egne ord er at hun ønsker at dette skal komme frem i lyset i håp om at gjerne noen kan slippe det hun selv har vært igjennom.

Hun er ganske modig som har blitt intervjuet og blottlagt det vondeste kapittelet i sitt korte liv til fremmede. Og hun fortjener honnør for det.

Så en stor takk for at du valgte å si ja til å stille opp når vi ble spurt, og en stor takk for at du valgte å gå inn i alt som smerter for at dette skulle bli fortalt på riktig måte.

Det kostet mye, og derfor varmer det ekstra å høre at det har hjulpet noen allerede.

Neste skritt er å danne en aksjonsgruppe for å få dette inn på arenaer der endring er mulig og vi er aktive her.

Vi håper en dag at skolen kan se individer og ikke bare presse alle inn i samme form. Det taper alle på.

Takk for at du leste ❤