Idag er en av disse dagene Går det bra? .

Hele følelsesregisteret og en følelse av å klatre det samme fjellet om og om igjen.

Vår største utfordring i hverdagen er ikke datteren vår, men hennes møte og erfaringer med skolesystemet.

Jeg kjenner på så utrolig mye frustrasjon og maktesløshet i forhold til det å ha et barn som ikke glir igjennom. Og kjenner også på den følelsen av å sende det kjæreste jeg har inn i et system som ikke klarer å følge henne opp og heller ikke tilpasse små ting som kan gjøre en stor forskjell.

Er så lei meg for at ressursmangelen i skolesystemet rammet mitt og andres barn.

Siden første klasse så har jeg vært en løvemamma, en coach, en klagemur, en støttespiller, en tilrettelegger og min datters advokat. Jeg er en av de mødrene som enkelte kan bli ganske lei av for jeg gir meg ikke. Jeg tar ikke et nei for et nei hvis jeg kjenner langt inn i hjerterota at det er feil.

For hadde jeg stoppet når skolen i første omgang mente jeg burde det så tør jeg ikke å tenke på hvor hun hadde vært nå. Vi er allerede på grensen til full skolevegring og det er intens jobbing hver skoledag for å få det til å bli en dag der det kan være noe positivt, et snev av mestringsfølelse.

Og når vi klarer det så føles det som en stor seier helt til neste morgen for da starter vi på nytt.

BUP har vært og er fantastisk støttespillere. Endelig er det noen som ser oss og ser at det vi har kjent på i mange år er riktig. De har tatt over litt av jobben med å kjempe vår kamp i systemet. Ordet kamp høres veldig fiendtlig og negativt ut, og det er slik det føles også.

Men hver gang jeg sitter med følelsen av “ja, denne gangen nådde vi frem” så går det en dag kanskje to, så skjer det endringer som er som slag i ansiktet og vi er tilbake til start.

Og for oss som er voksne, reflekterte og normalt fungerende mennesker så er dette tungt.

Men hva med jenta det gjelder? Hvordan er det å gå hver dag med vondt i magen for det å gå på skolen?

Hun er min helt. Hun reiser seg gang på gang og gjør sitt aller beste. Hun betaler til tider høy pris og må kapitulere. Gråter sine såre og frustrerte tårer før hun prøver igjen.

Hjerte mitt brister når jeg ser henne gå med lutete skuldre og sorg inn i det bygget der jeg vet hun kjemper seg igjennom hvert minutt på dårlige dager. For jeg vet og skolen vet at med de rette verktøy kan vi unngå dette i stor grad.

Vi tilpasser og ting blir lettere, men ting tar også tid. En del av diagnosen er det at hun husker veldig godt dårlige erfaringer og det tar tid å snu dette.

Derfor er det så ekstremt frustrerende når vi til tross for mange mange runder på dette med informasjon i forkant av endringer ennå erfarer at de samme tingene blir gjort om igjen.

Da kjenner jeg at dette er tungt.

Dette kunne jeg skrevet mange mange sider om, men det hjelper ikke så mye. For vi må jo bare prøve igjen og igjen.

Så jeg skal avslutte med noe som er typisk henne og det gjør at jeg biter tennene sammen, bretter opp armene og går med all min kjærlighet og styrke inn i en ny runde for henne. Dette kortet fikk min mann og jeg av henne igår på Valentinsdagen og jeg har fått lov å gjengi det her:

Til mamma og pappa ❤

Dere er de viktigste for meg i hele livet mitt.

Jeg håper dere har hatt en fin valentindag.

Takk, takk for at dere hjelper meg gjennom livet mitt og takk for at dere hjelper meg gjennom alt styr, stress og trøster meg.

Elsker dere over alt på jorda over alt i UNIVERSET.

❤