For en respons på forrige innlegg.

Takk for mange fine ord på facebook og på meldinger, de varmer og betyr mye. Takk.

Så hva er bakgrunnen for gårsdagens innlegg? Det er en lang historie, men jeg skal fortelle i en litt kortere versjon her.

Det å bli mamma er det største som har hendt meg. Det er ikke en tittel som kommer med en ferdig instruks og det skulle jeg jammen ønske det gjorde.

Jeg er stolt mamma til tre flotte jenter, alle tre unike på hver sin måte.

En av disse fikk i oktober diagnosene ADHD og Asperger Syndrom.

Den ene diagnosen er det knyttet mange stigmaer til og den andre er det lite kunnskap om. Vi finner lite informasjon knyttet opp mot jenter, for disse kan opptre svært forskjellig fra gutter med samme diagnoser.

Veien så langt har vært kronglete, frustrerende og til tider ganske utmattende. For nå er det slik at det viser ikke utenpå, det kan komme til overflaten i trygge omgivelser når begeret er fullt og vel så det. Men jeg skal ikke skrive om kjennetegn og symptomer, hvis du ønsker å vite mer om dette så ta kontakt.

Vi som foreldre har alltid visst at det var noe, vi har tilpasset og gjort alt vi kan for at hverdagen skal være så A4 som mulig. For det er jo det som teller, at alle skal passe inn.

Og det gjør ikke jenta vår. Hun lærer ikke slik som alle andre og hun er heller ikke som alle andre. Men for å passe inn så presser hun seg så langt at når skoledagen er over så er hun utslitt. Så det sosiale etter skolen forsvinner, for da er det ikke mer krefter igjen.

Finnes selvfølgelig unntak og disse dagene er fantastiske, og nedturen desto større på de tunge dagene.

Så hva gjør at dette går på et vis? Hva gjør vi når vi ikke passer inn?

Da går vi våre egne veier, vi kjemper for å få tilpasset undervisning, vi prøver så godt vi kan å få skolen til å forstå hva som skal til for å få skolehverdagen til å fungere. Men det krever mye av oss som foreldre og ikke minst av jenta selv.

Vi som foreldre føler en lettelse av at vi er endelig vet hva vi jobber mot, men for jenta selv er dette en prosess. Det er ikke lett i en alder av 11 år og akseptere at dette er noe som er en del av henne selv, og da er vår jobb å støtte, trøste og motivere.

Det vil komme flere innlegg om dette temaet, for jeg er sjokkert over hvordan enkelte ting i samfunnet ( skolesystemet) fungerer i praksis.

For det er ingen tvil om at livet flyter best hvis du er A4. Men hvem er egentlig A4?

Ha en fin dag videre ❤

Bildet tatt fra en av mine daglige turer.