Et helt vanlig spørsmål når du treffer venner, bekjente og familie.

Men hva skjer når det blir vanskelig å svare på dette?

Alle vet jo at den som spør egentlig ikke spør for å få vite hva som virkelig skjer, det er meningen du skal svare ” jotakk, det går fint?” og så må du returnere spørsmålet for å få samme svar tilbake.

Jeg har så å si aldri hatt problemer med denne høflighetsfrasen før nå..

Og med nå så mener jeg siden ifjor på denne tiden.

For hva svarer du når du føler at du står i en storm hver dag, og du er den som sørger for at alt klamrer seg fast der det hører hjemme?

Når det å si at “jotakk, det går fint” føles ut som du svelger hundre kameler og lyver.

Da sier du ingenting.

Du unngår sosiale settinger hvor du kan møte på denne mange ganger, og du blir en mester i å unngå å svare på nettopp det.

Men er det så farlig å si sannheten tenker kanskje du. Nei, det er det nok ikke men når du bærer på så mye frustrasjon over ting som du ikke kan styre så blir det fort mer en bitter enetale som igjen gir deg følelsen av å ha blitt truffet av min storm.

Så derfor svarer jeg ikke.

For det er ikke din storm. Det er min og jeg står støtt stort sett hver dag.

Noen dager som idag, så snubler jeg og sliter med å finne fotfestet igjen.

Men jeg finner det, og etterhvert så finner jeg nok stien som går til toppen av fjellet slik at jeg kan svare ” jotakk, det går bra” og mene det.

Frem til det så lar jeg være å svare.

❤