L I V S S O R G

Jeg har brukt ordet livssorg lenge, men har nå oppdaget at det er en psykologspesialist som har jobbet med dette. Så hun skal jeg sjekke mer ut i det nye året. Hun heter Jeanette Rødseth for de som er interesserte og er lokal fra Stavanger.

Men ordet livssorg er et begrep som for meg innebærer en sorg over at livet ikke har tatt den vendingen jeg forventet. Jeg sørger egentlig over det jeg hadde men ikke kan ha lengre.

Dette kan inntreffe for alle og i alle aldre, forskjellige ting som er utløseren og forskjellige forløp.

Som all annen sorg så er det individuelt.

Jeg ser det hos kjære i nære relasjoner og jeg har opplevd det selv. Og nå står jeg med beina i to leirer, en i rollen som pårørende og en i rollen som den som bærer på egen sorg.

Det høres jo veldig alvorlig ut, og for noen er det absolutt alvorlig. Jeg er av typen som ikke blir lenge i det som gjør vondt, men jeg anerkjenner og gir meg selv lov til å stå i det.

Og for meg personlig så opplever jeg en sorg over alt som ikke er blitt som det skulle bli.

Min fremtidsplan hadde ikke rollen som pårørende med tilleggsoppgaver som motivator, behandler, tilrettelegger, trøster, kontakt med forskjellige kontorer, skriving av søknader, på jakt etter den rette personen som kan bistå. Ingenting av dette er ting vi forutser og det er tungt å stå i rollen som pårørende.

I mitt tilfelle så er det et av barna mine, og når det kjæreste vi har er sykt så blir alle i familien påvirket på en eller annen måte.

Og vi kjenner alle på en eller annen grad av livssorg.

Jeg hadde som jeg skrev tilbake i 2017 en drøm om å sette meg på skolebenken igjen og gjorde både research samt søkte meg inn på UIS. Da satte min egen sykdom en stopper for meg og jeg har innsett at det jeg så for meg da er blitt ganske vanskelig å gjennomføre.

For i tillegg til egen sykdom så har barnet mitt vært omtrent sengeliggende de to siste årene.

Og jeg lyver hvis jeg ikke anerkjenner at det er en utrolig tung situasjon å være i. Det er en konstant kamp mot det mørke som ligger som en skygge.

Og siden september føler jeg at livet egentlig aldri har blitt like lyst som det var en stund i sommer.

Jeg fikk tilbakefall som gjør at jeg er tilbake på immundempende behandling, og en venn med samme diagnose døde. I samme periode så har det gått litt opp og så rett ned igjen med situasjonen her hjemme.

Og det er vondt å stå på sidelinjen og vite at det kjæreste du har må igjennom så mye vondt i så ung alder. Depresjon er et helvete og da spesielt for den syke.

Så alt i alt så har denne perioden vært ganske mørk med mye sykdom og en følelse av håpløshet.

Men vi kan ikke gi opp. Jeg har en grunnleggende tro på at alt blir bra, det er bare så tøft å komme dertil.

Hva er poenget med innlegget?

Ble tatt litt på senga igår på en direktesending med @yummymummy på Instagram, hun spurte meg om jeg hadde julestemning. Og svaret var nei, og jeg måtte gå litt i meg selv på hvorfor jeg ikke har julestemning.

Svaret er nok at jeg er så sliten at jeg har ikke sjans til å ta det inn at vi er i desember. Jeg hører på julemusikk, åpner kalender, huset er julepyntet og gaver er kjøpt.

Men stemningen mangler og det er nok en del av sorgen. Sorgen over tiden som har vært og som er forandret. Vi mangler en person i familien i alle forberedelsene på grunn av sykdom og det er vondt.

Så alt jeg ønsker meg er at det blir bedre, litt bedre for hver dag.

Så ønsker jeg meg noe som ligner på et A4 liv.

Takk for at du leste ❤

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s