Et ord som ikke burde være en del av et skolebarns hverdag hvis jeg kunne trylle.

Men det kan jeg ikke og dette ordet er en stor del av både vårt barns og vår families hverdag. Det har vært over lengre tid og det tar urettferdig mye plass.

 

Hva er definisjonen på skolevegring?

Skolevegring kan defineres ved en eller flere av følgende situasjoner:

• Fullstendig fravær fra skolen i minst to uker, uten gyldig fravær.
• Når barnet går på skolen, men forlater skolen i løpet av dagen.
• Når barnet viser store atferdsproblemer med å komme seg på skolen, uttrykt med sinne, gråt, engstelse, protest og frustrasjon.

Det står mye skrevet om hvorfor det oppstår, faresignaler, hva årsaken kan være og hvordan det kan behandles.

Men det står lite om hva som foregår i tankene på det barnet det gjelder. Hvordan oppleves dette for den som står midt i?

Vi opplever at tankekjøret er vanvittig. Og ikke så veldig positivt.

Hva gjør det med oss som står ved siden av?

Det er veldig tøft. Hele hverdagen blir påvirket iform av ting som avbrutte arbeidsdager, manglende mulighet til å avtale ting og ikke minst den konstante følelsen av å ikke være til hjelp. Ikke være den som fikser problemet.

For det er jo alt vi ønsker, det er å kunne hjelpe.

Det å være mor og far er en formidabel oppgave i seg selv, og det er forvirrende å ikke ha de åpenlyse svarene, selve løsningen på problemet.

For den finnes ikke, vi ser den ihvertfall ikke ennå.

Vi famler og leter, samtidig som vi prøver å trøste og motivere.

Men når vi ikke vet hva som utløser vegringen så er det ikke lett å finne løsningen heller.

Nå står vi i det, både vi og barnet.

Og vi må ha troen på at vi finner veien.

Vi må bare ikke miste oss selv i prosessen.

Noen ganger så skulle det vært så enkelt som å blåse litt og si “nå er det bra igjen”…

Det føles som en konstant storm, så jeg drømmer om fine solnedganger, flatt hav og dager uten vind. Og jeg har troen på at de nærmer seg….

❤